Ikke spør så vanskelig da!!!!!!!!

Jeg liker å møte nye mennesker, men jeg blir ofte frustrert hvis disse er av typen som starter et nytt bekjentskap med å spørre «hvor er du fra?»
For da står jeg der da, og aner ikke hva jeg skal svare.
Vil de vite hvor jeg er født? Eller en av de 5 kommunene jeg bodde i frem til jeg ble tenåring? Eller hvor jeg faktisk bor? Eller skal jeg ramse opp hele lista med alle de 16 stedene jeg har bodd?
Jeg skjønner ikke hvorfor folk skal spørre så vanskelige spørsmål når de nettopp har møtt noen! Kan de ikke nøye seg med å spørre hva jeg jobber med for eksempel?

En ting er at jeg ikke føler jeg kan beskrive meg selv ut fra hvilken kommune jeg tilhører. Jeg greier jo heller ikke å gjøre det samme hvis jeg skal velge fylke.
Vi flyttet mye i barndommen, – jeg rakk blant annet å gå på 3 forskjellige barneskoler. Dette har gjort at jeg lett føler meg hjemme på nye steder, bare jeg får med meg noen personlige eiendeler (og katten naturligvis!) så er jeg i grunnen hjemme. Hver gang jeg kommer til Ålesund føler jeg at jeg kommer hjem, hver gang jeg kommer til Leicester i England føler jeg at jeg kommer hjem, – slik er det flere steder for min del.
Det eneste geografiske stedet som har vært konstant i hele livet mitt er hytta vår, så den føler jeg også en sterk tilknytning til, men det holder vel neppe som svar på et spørsmål om hvor jeg kommer fra!

Jeg blir også ofte spurt om hvilken dialekt jeg har. Kjære vakre vene, er det da nødvendig å sette alt i bås?
Jeg har aldri hatt en dialekt. Jeg har aldri savnet å ha en dialekt.
Jeg vet at dialekt er en viktig del av identiteten for utrolig mange. For egen del vokste jeg opp med en mamma som sa itj, en pappa som sa ikkje, vi bodde på Sunnmøre der de sa itje, og selv har jeg alltid sagt ikke…..
Det nærmeste jeg kommer en dialekt er vel at jeg hadde et syngende Sunnmørsk tonefall frem til jeg var rundt 8 år. Ordene jeg brukte kom dog ikke fra en og samme dialekt. Så flyttet vi til Nord-Trøndelag, det sunnmørske tonefallet ble gradvis utvannet, og det er nå en gang slik at hvis man daglig må forklare hva et ord betyr så slutter man å bruke det ordet og erstatter det med noe annet. Kort oppsummert havner vi vel på at dialekten min er min egen,- en salig lapskaus.

Jeg har ingen geografisk identitet, i hvert fall ikke nærmere innsnevret enn alt mellom Ålesund og Namsos. Jeg bodde i Leicester i England i 7 år, da følte jeg brått at jeg hadde en slik identitet. Jeg tilhørte en minoritet, jeg var norsk. Jeg dro aldri på 17.mai feiring i London, eller på arrangement med andre norske studenter for å spise vafler og se norsk tv. Jeg brukte bunaden min kun en gang og det var på graduation etter fullførte kunststudier. Men likevel ble det å være norsk en del av hvordan jeg definerte meg selv.
Etter de 7 årene i Leicester oppdaget jeg at det var det lengste jeg noensinne i mitt liv hadde bodd fast på ett sted. Så det er kanskje ikke rart at jeg føler meg veldig hjemme der.

Nylig vant hjembyen min i England Premier League i fotball, og jeg som har null fotballinteresse endte med å ta et glass vin for å feire. Jeg så ikke noen fotballkamp eller noe slikt, det får da være grenser for sportsinteresse.
Mens alle disse fotballgreiene stod på fikk jeg jevnlig tilsendt utallige lokalpatriotiske bilder av festpyntede hjem og butikker fra venner der borte, og jeg kjente på at jeg var litt stolt over byen min. Men jeg er usikker på om jeg hadde følt det samme hvis jeg hadde bodd der, da hadde det kanskje blitt litt fotball-overdose for meg?

For min del er nok identiteten min langt mer bestemt av det jeg brenner for enn hvor jeg er født, eller hvordan jeg snakker. Jeg er heldig som har en jobb jeg virkelig elsker, jeg greier ikke å se for meg et liv uten kunst. Så hvis noen absolutt må sette meg i en identitets-bås er nok ordet kunstner langt mer viktig for hvem jeg er enn noe annet.
Som en god nummer to kommer antagelig kattemamma til pusen Frøya på 15 ½ år.

Jeg er nok ikke den eneste geografiske forvirrede personen der ute. Så neste gang du møter noen med «rar dialekt» for første gang, spør heller vedkommende hvor de bor enn hvor de kommer fra.