Så lenge jeg kan huske har min Tante Vigdis hatt en helt spesiell plass i livet mitt.
Tante Vigdis bodde hos oss i noen år da jeg var lita, ikke bare var hun kul, morsom, smågal og leken, – i tillegg hadde hun alltid tid til oss ungene.
Jeg så veldig opp til henne. Det Tante Vigdis gjorde, ville jeg også gjøre, omtrent uansett hva det var. Tante Vigdis er nok årsaken til at jeg alltid har drukket Skummet Melk, mens alle mine barndomsvenner drakk H-melk (dette var før Lettmelkens tid må vite).
Når stakkars Tante Vigdis satte seg ned et sted fikk hun sjelden sitte i fred, for da skulle helst både jeg og tvillingsøster Elin sitte i fanget hennes, vi hang på henne som klegg begge to.
Denne kjærligheten til min favoritt-tante viste seg på mange måter. Hun fikk blant annet mange hjemmelagde gaver fra oss, jeg var glad i å lage ting allerede den gang. Så vidt jeg vet står noen av disse fremdeles på hennes gamle pikerom. Deriblant to ”vakkert” dekorerte tørkerullhylser. Jeg og Elin tegnet på hver vår og skrev ”Til Tante Vigdis, Gratulerer med dagen” på dem. Inni disse hylsene er det ikke bare en tegning fra hver av oss, nei da, i tillegg ga vi henne også våre egne gamle utslitte tannbørster. Snakk om nyttig bursdagsgave!
I en periode syntes vi at Tante sov FRYKTELIG lenge om morgenen, så vi pønsket ut flere måter å vekke henne på. En av de mer morsomme for oss var nok da vi puttet marsvinet hennes under dyna i fotenden og ventet spent til han begynte å småbite på tærne hennes! Det var gøy det!
Tantes viktigste hjelpemiddel var noe som het Tanteloven, denne benyttet hun seg flittig av. I Tanteloven står det blant annet at alle tanteunger må gjøre som tanten deres sier, – alltid.
Det virket som det alltid var en paragraf i Tanteloven som kom til nytte når hun ønsket det, merkelig nok. Var vi på butikken og huskelisten lå igjen hjemme viste det seg jammen at det stod i Tanteloven at tanteunger må springe hjem og hente handlelister sporenstreks. Lekte vi oss ute i snøen kunne vi bli minnet på paragrafen om at tanteunger må la seg snøbaske av tanter.
Jeg trodde fullt og fast på Tanteloven lenge….
Som tvillinger var vi opptatt av å alltid bli behandlet likt. Jeg glemmer aldri da Tante bandt fast min tvillingsøster Elin i hundebåndet, mens hun og jeg løp vekk og ertet «du kan ikke ta oss!» Elin kom seg ikke løs, – det hele var fryktelig gøy og spennede! Men så snudde det hele, Elin ble løslatt, og jeg gikk fra euforisk glede til dyp fortvilelse da Tante IKKE bandt fast meg etterpå! Jeg begynte å gråte og snufset at jeg også ville bli bundet fast i hundebåndet! Det var ikke rettferdig at bare Elin ble fastbundet!
Jeg er nok et av de få barna som har grått meg til å få lov til å bli lenket fast og forlatt…
Da vi ble eldre dro vi på besøk til Tante Vigdis etter at middag og lekser var unnagjort, så ofte vi kunne. Vi gikk lange turer sammen med henne og hunden Kaisa, spilte kort og brettspill, laget mat sammen og snakket om alt mellom himmel og jord. Jevnlig forsikret hun oss om at hun var like glad i både Elin, meg og hunden Kaisa.
Da vi gikk på ungdomsskolen begynte plutselig en mann å komme på besøk mens vi var der. Han kom omtrent hele tiden syntes vi.
Jeg har aldri i mitt liv vært så dødelig sjalu som da, vi skjønte jo at han prøvde å ta fra oss vår høyt elskede Tante Vigdis! Jeg husker det intense hatet enda, og tror nok at uansett hvordan han hadde oppført seg mot oss hadde det ikke hjulpet. For hvordan kunne vi like noen som kom og prøvde å ta plassen vår?!
Det tok ganske lang tid før vi greide å innrømme at han faktisk er en grei og trivelig fyr, og enda mer tid før han ble helt tilgitt for å ødelegge idyllen vår slik.
Alt det til tross, – heldigvis er Tante Vigdis fremdeles fantastisk, morsom, smågal og ikke minst leken. Og i mine øyne er hun uten tvil verdens beste tante (det står sikkert noe om det også i Tanteloven!)
Øverst et bilde av jeg, Elin og Tante Vigdis fra jula 1982, her er det frydefull spenning for å å se hva hun synes om julegaven fra oss, hun fikk en enorm kjempe-tannbørste