Det var en gang 2 middelaldrende damer som skulle til fjells for å gjøre seg sprekere, – eller enda sprekere som den ene av dem gjerne presiserte.
Nå hadde det seg slik at de begge var glade i å kose seg med sjokolade, ost og vin. Så det holdt ikke med en fjelltur, – de måtte nok ut på tur jevnlig.
Den sprekeste av dem gikk alltid først. Hun var fysioterapeut av yrke, rask og spenstig og lett til beins. Fysioterapeuten fløy lettbeint over snøflekker, steinrøyser og trerøtter oppover fjellsidene. Det eneste hun fryktet her i livet var huggorm, derfor syntes hun den beste årstiden var vinteren. Men selv om det var blitt både vår og vinter fortsatte de to damene å ha seg ut på fjelltur.
Av frykt for huggorm trampet den sprekeste hardt i bakken når hun gikk. Tramp, tramp, TRAMP!!!
«Hvem er det som tramper på min sti?» hvislet det plutselig der nede i lynget
«Det er den spreke fysioterapeuten. Jeg skal til fjells for å bli enda sprekere» hvinte hun som gikk fremst.
«Ssssssss nå kommer jeg og tar deg!» svarte huggormen
«Å nei ta ikke meg, jeg er sprek og rask, ta heller venninnen min, hun er mye større og treigere» sa fysioterapeuten.
«Ja vel, så gå da» hvislet huggormen til svar
Lettet løp fysioterapeuten videre gjennom lynget mens hun hvinte lykkelig.
Ikke lenge etter kom den større og treigere damen. Hun var kunstner av yrke og godt fornøyd med å alltid utgjøre baktroppen da hun uansett ikke hadde sjanse til å holde tritt med sin sprekere venninne. I tillegg ble det en del somling siden hun alltid gikk og kikket på alt rundt seg og syntes hun så troll, tusser, smånisser og drager i trerøtter, fjell og skyer.
«hvem er det som tusler på min sti» hvislet det plutselig dere nede i lynget
«Det er den treige kunstneren. Jeg skal til fjells for å prøve å holde følge med venninnen min som nettopp løp forbi her» svarte kunstneren.
«Ssssssss nå kommer jeg og tar deg!» svarte huggormen
«Hahaha, ta meg du liksom!» svarte kunstneren «du er da mye mer redd for meg enn jeg er for deg vet du vel! Du greide nok å skremme hun spreke fysioteraputen med slikt snakk tenker jeg, men du skremmer ikke meg.»
«Sssssss…..det er da ikke slik dette skal gå……du følger ikke manus, hva mener du med dette?» sa huggormen og svaiet forvirret frem og tilbake med hodet sitt
«Dra nå bare hjem! Slutt med å sole deg midt i turstien så skal nok dette gå bra» sa kunstneren formanende «Hvis ikke må jeg svinge deg rundt etter haletippen og kaste deg ned fra fjellet her, og det vil vi vel begge helst slippe? Du aner bare ikke hvor slitsomt det er å løpe i 110 etter sprekinger med huggormskrekk opp bratte steinurer, bare fordi du er så ekshibisjonistisk at du må sole deg midt på stien!»
«Ja vel da ssssssssss» hvislet huggormen til svar mens den krøp bortover og forsvant under en trerot.
Kunstneren halset så videre for å nå igjen sin spreke fysioterapeut venninne.
De to damene nådde toppen og koste seg med en stor piknik med mye god mat. Der ble de så fete, så fete at de nesten ikke orket å gå hjem igjen. Og har du ikke sett noe til dem siden er det fordi de må ut på enda en tur for å gå av seg fettet fra denne. Men huggormene har lært at det er best å holde seg unna når de to middelaldrende venninnene skal ut på tur.
Snipp, snapp, snute, så er eventyret ute.
