Allsang-angst er muligens ikke et ord, men jeg vil påstå at jeg har opplevd det.
Jeg har en intens motvilje mot allsang.
Jeg er glad i musikk og synger gjerne med for meg selv når jeg hører på radio. Det jeg sliter med er situasjoner der det forventes at absolutte alle – inkludert meg – skal synge.
Det finnes hederlige unntak, som når det er snakk om å synge bursdagssangen eller nasjonalsangen. Da er det tross alt en spesiell anledning og vanligvis kun en sang.
Allsang-motviljen min er såpass ille at jeg faktisk har flyktet fra fest grunnet allsang-press. Jeg greide virkelig ikke mer da noen dro frem en sangbok og fikk kvelden til å gå fra å være en hyggelig fest med gode samtaler til allsang på allsang på allsang….
De eneste pausene bestod av heftige diskusjoner om sangvalg, tonearter, skulle den neste synges flerstemt? Og hadde noen en gitar?
Jeg innså at dette ikke ville gå over. Det var ikke snakk om å synge med til stereoanlegget, festen utartet seg til en konsert – eller korøving er nok mer korrekt. Jeg skjønt at dette ikke ville stoppe før det var morgengry eller de hadde jobbet seg gjennom hele sangboka. Jeg hadde gått fra å kose meg til å føle lidelse, så jeg snek meg diskret ut og forsvant.
Jeg liker ikke å bruke ord som angst i tide og utide, men akkurat den kvelden vil jeg påstå at jeg fikk fullstendig allsang-angst.
Jeg forstår at sangentusiaster synes alt med sang høres kjempegøy ut. Det jeg derimot ikke forstår er hvorfor flertallet av dem ser ut til å tro at absolutt alle andre også elsker å synge.
Kan ikke folk få dekt sangbehovet sitt på korøving og andre naturlige arenaer for sang? Hvorfor føler så mange et behov for å absolutt tvinge det på oss som heller bare vil høre på musikk uten å selv delta?
Jeg har venner som har tradisjoner med 17.mai frokost, middagsselskaper og diverse andre festlige anledninger der de alltid kjører på med omfattende sanghefter og allsang.
Middag med sanghefter blir litt som om jeg skulle invitere på middagsselskap med tegning og maling. Enhver motvilje ville naturligvis bli møtt med en erklæring om at alle kan tegne, og du kommer helt sikkert til å storkose deg bare du prøver.
Vi starter forsiktig med noen korte og artige tegne-øvelser som oppvarming etter forretten. Når middagen er inntatt blir det portrett-tegning av hverandre rundt bordet. Så spiser vi dessert før vi avanserer og går over på et lite maleri. Husets pus kan få være modell.
Vi flytter oss så fra spisebordet til sofaen i stua, men moroa er jo ikke over for det. Nå tenker jeg vi tar den helt ut og går over på akttegning resten av kvelden. Vi kan bytte på å være modell.
Jeg ser ikke for meg at dette ville ha slått an hos fryktelig mange. Men jeg for min del ville mye heller hatt en slik alltegne-middag enn en allsang-middag.
Denne motviljen bunner ikke i verken musikkhat eller falsk beskjedenhet.
Jeg hører på musikk daglig, jeg synger med for meg selv både når jeg kjører bil og når jeg maler. Men jeg er fullstendig klar over at mine sangevner bør begrenses til eget bruk.
Det må da være lov å nyte både musikk, film, dans, teater, bøker og billedkunst uten å ha noe behov for å faktisk utøve disse kunstformene selv?
Jeg har opplevd dansepress, men aldri i like sterk grad som allsang-presset jeg har vært utsatt for. Og jeg har virkelig aldri opplevd at noen forventer at jeg skal skrive bøker til tross for at jeg er lesehest. Men en all-skrive-middag hadde også helt klart vært å foretrekke fremfor middag med sangbok eller sanghefte. Det burde i hvert fall være tid nok til å skrive korte tekster, rim eller dikt i mellom rettene. Kanskje vi kan avslutte med høytlesing. Det høres faktisk skikkelig koselig ut!
Jeg koser meg på konsert, for meg er en konsert like mye en visuell opplevelse som noe jeg hører på. Når jeg er omgitt av mange andre ivrige fans som synger med – i tillegg til at lydnivået er høyt – så synger jeg gjerne med på favorittsangene mine. Men det blir noe annet enn festlige lag der det forventes at alle synger med på «den gule sangen.»
Musikk er en stor del av de fleste seremonier. Jeg har for lengst planlagt gravferden min, inkludert dikt og musikk. Min mulighet til å delta den dagen er mildt sagt begrenset, men jeg liker å ta hensyn, så jeg kan garantere at dette blir en allsang-fri seremoni når den tiden kommer.
øverst foto av maleriet «Danserinnen», olje på egyptisk papyrus av Inga Dalsegg