Folkebevegelsen mot sutring

https://ingadalsegg.com/wp-content/uploads/2016/02/Letting-Go.jpg

Jeg er et følelsesmenneske. I følge enkelte er jeg intens og over-sentimental.
Når det skjer noe som gjør meg skikkelig glad greier jeg ikke å stå i ro, men hopper, spretter og danser rundt i huset, gjerne kombinert med jubling der den gode nyheten ropes ut. For de som er i nærheten kan det sikkert bli litt overdose av og til.
Når jeg leser en skummel bok, eller ser en skummel film, så blir jeg virkelig redd. Jeg grøsser, kryper oppi sofaen, skvetter av den minste lille ting og klamrer meg gjerne til en pute eller person.
Jeg gråter så tårene triller av triste bøker og triste filmer. Og det hjelper ikke om det er en film jeg har sett før. Jeg gråter alltid av Brødrene Løvehjerte, og av den episoden der Emil i Lønneberget trosser vinterstormen og får Alfred til legen. Jeg vet jo at det går bra til slutt, men jeg lever meg slik inn i handlingen at jeg føler alt som skjer når det skjer.
Er det noen i nærheten mens jeg leser og jeg kommer til et avsnitt som enten er spesielt rørende, ekstra morsomt, eller bare helt spesielt beskrevet må vedkommende ofte lide seg igjennom litt høytlesning fra min side, om de vil eller ikke, for jeg vil så gjerne dele den fantastiske opplevelsen med de rundt meg.
Jeg føler mye, både av det positive og det negative. Jeg har opplevd mennesker som har ønsket å beskytte meg mot dette. De har sett på det som en feil, og har vært redde for at det skal bli for tungt for meg når skuffelsene kommer. Selv ser jeg det ikke slik, de store oppturene veier opp og overskygger nedturene, det kan hende det av og til går raskt nedoverbakke, men det går utrolig raskt oppover igjen også.
Jeg synes faktisk synd på de stakkarene som bare opplever livet som en rett veg, uten bakker og svinger, det må være utrolig kjedelig. Jeg har noen pessimister i nærmeste omkrets som mener at det er bedre å ikke forvente seg noe, for da blir man ikke så lett skuffet. For meg er en slik holdning helt ubegripelig.

Ingen går igjennom et helt liv uten å ha opplevd noe negativt. Det kan være store tragedier og traumer eller mindre endringer i tilværelsen som vi rett og slett bare ikke liker. Enkelte bruker da mye tid på å snakke om hvor forferdelig alt er, det er nesten som om de dyrker det negative. Dette er slike personer som skaffer seg oppmerksomhet via bekymringer, beklagelser, syting, sykdom og lidelse. De fleste av oss har nok møtt noen slike som faktisk nesten koser seg med misnøyen sin. Det er som om de lever for å syte, og de greier alltid å finne noe å syte og klage over. Unødvendig sutring er energi på avveier i mine øyne.
Bare tenk om slike mennesker i stedet hadde greid å bruke like mye energi på å heller skape livsglede rundt seg! Misnøye, sutring og ensidig negativ fokusering kan legge en tykk tåke over muligheten til å oppleve livet som godt. Unødvendig irritasjon stjeler i tillegg mye krefter og bebreidelser fører sjelden noe godt med seg.

Jeg vedtok for mange år siden at jeg skulle være en optimist. Jeg har bestemt meg for å ikke sløse bort kreftene mine på sutring, bebreidelser og bagateller. Det er en kunst å godta ting vi ikke kan forandre. Å slå en strek over negativiteten og irritere seg mindre, samtidig som man gleder seg mer og er rausere overfor mennesker og omstendighetene.

Personlig kunne jeg tenkt med en Folkebevegelse Mot Sutring. Eller for å si det mer positivt – en Folkebevegelse For Begeistring!

Livet er både glede og sorger, latter og tårer. Vi møter både det gode og det ubehagelige. Mine egne livserfaringer har vært med på å lære meg hvor skjørt livet er, og hvor viktig det er og allikevel ikke gi opp. Ubehagelige og uventede hendelser kan slå oss ut, og vi kan miste grepet eller oversikten. Samtidig – og heldigvis – er livet mer.
For selv når vi er midt i alvoret, kan vi bli flinkere til å glede oss over livets mangfold. Men da må vi øve oss på å kjenne på det som også finnes av livsgleder. Vi må ta det vonde på alvor, samtidig som vi tillater oss å nyte det som er godt. Vi må ikke bare la de negative hendelsene prege våre liv, men også la alle de gode opplevelsene sette sine spor.

Olje på lerret av Inga Dalsegg
Breaking All Boundaries, Olje på lerret av Inga Dalsegg
olje på papyrus av Inga Dalsegg
Svev, olje på papyrus av Inga Dalsegg