Singel = mislykket?

https://ingadalsegg.com/wp-content/uploads/2016/03/Reading-in-Bed-2.jpg

Jeg glemmer av og til at ikke alle andre har like mye frihet som meg.
Eller at ikke alle forholder seg så lite til hva klokka er og hvilken ukedag det er som det jeg gjør.
Jeg jobber like mye på helg som på ukedag, og like mye, og ofte, på kveld som på dagtid. Dette er vel en følge av kombinasjonen å drive enkeltmannsforetak, være singel og ikke minst det å ha en kreativ jobb.
Det skjer ganske ofte at jeg sender en e-post eller tar en telefon i jobbsammenheng, og ikke skjønner hvorfor jeg ikke får svar. Slik helt til jeg kikker på klokka i hvert fall. For da innser jeg gjerne at folk flest kanskje har tatt helg kl 20 på en fredag. Jeg er nok litt arbeidsnarkoman, samtidig som jeg ofte ender opp med å tenke at så lenge jeg ikke har andre planer akkurat nå kan jeg like godt jobbe. Nå høres det antagelig ut som jeg ikke har noe liv, men så ille er det da heldigvis ikke.

I går snakket jeg med en venninne, men så måtte hun plutselig avslutte samtalen. Hun oppdaget nemlig hva klokka var, og hun måtte ha middagen ferdig til et visst klokkeslett. Jeg for min del ante som vanlig ikke hva klokka var, og kunne ikke skjønne hva det hastet slik med. For hjemme hos meg kommer generelt middagen på bordet en eller annen gang mellom kl 16 og 21. Jeg kan ikke skjønne hvorfor det trenger være mer nøyaktig enn det.
Jeg innrømmer gjerne at jeg ikke planlegger middager for en hel uke av gangen. Jeg greier ikke alltid å planlegge hva dagens middag skal være før jeg går på jobb en gang. Ganske ofte er det noe jeg finner ut av omtrent når jeg vasker pensler på slutten av dagen og gjør meg klar til å dra hjem. Eller først når jeg er på kjøkkenet og kikker i kjøleskapet.
Men det gjør ikke noe, for det er ingen som klager på at de ikke liker det jeg lager. Jeg er ikke spesielt glad i kjøtt, men jeg elsker fisk og får helt hetta hvis jeg får servert middag uten grønnsaker. Det kan gå flere måneder uten kjøtt til middag hjemme hos meg. Nå skal jeg også innrømme at en samboer antagelig hadde latt meg spise i fred uten å daske meg på armen mens han utstøter klagende lyder og sender meg desperate bedende blikk slik min nåværende partner gjør.
Jeg deler nemlig hus med katten Frøya, hun har egen stol ved spisebordet, – eller for å være ærlig har hun vel 2 stoler. Ved et hvert måltid inntar hun plassen sin og gjør det rimelig klart at maten bør deles på oss begge. Hadde det vært opp til henne ville alle måltid hos oss bestå av fisk, yoghurt naturell, brunost, kaviar, hvitost eller smøreost, – gjerne i en eller annen kombinasjon. Heldigvis er det ikke husets pus som bestemmer menyen. Ser for meg at torsk servert med små brunostbiter og en dæsj yoghurt naturell antagelig hadde vært en slager i Frøyas øyne!

Nå er naturligvis ikke singellivet perfekt, men i stedet for å tenke på at det hadde vært kjekt med en samboer som jeg kan dele på snømåking og plenklipping med, og muligens i tillegg en som kan litt mer om bil enn meg. Så tenker jeg at det faktisk er helt genialt at hjemme hos meg er det sportsfri sone.
I de 8 årene jeg nå har bodd alene har tv-en aldri, aldri, ALDRI noen gang vist så mye som et minutt av en sportssending. Diverse filmer og serier med pirater, vikinger og andre som slåss med sverd eller pil og bue, mens de er iført rustning, ringbrynje, kilt eller toga er det som vises oftest på skjermen hos meg. Drager er i tillegg alltid et kvalitetsstempel her i huset.

Samtidig har jeg naturligvis bare meg selv å skylde på når sluken i dusjen må renskes for hår. Eller når ingen har gjort noe for å bekjempe hybelkaninene som innimellom gjør sitt for å ta over huset.
Når jeg kommer sent hjem etter en veldig lang dag eller etter en lengre jobbreise hender det jeg tenker at det hadde vært genialt med en samboer. Mest fordi det hadde betydd å komme hjem til et varmt hus og kanskje noe mat jeg bare kan varme opp, for det hadde virkelig vært luksus det.
Men samtidig må man se det positive i å slippe å bo sammen med noen som for eksempel er uenig i at vinduet på soverommet alltid skal være åpent om natta, uansett årstid. For ikke å snakke om å måtte dele seng med noen som snorker.

Jeg er av typen som synes det er herlig å av og til ha en stille og rolig kveld, eller en hel helg for den del, helt uten planer. En kveld der jeg ikke gjør noe annet enn å lese en god bok, kose med Frøyapus, kanskje ta et langt bad. Eller det kan gå slik som forrige helg da jeg fant ut at det var perfekt snømann-føre og at dette måtte utnyttes. Etter frokost kledde jeg meg godt, kastet meg uti snøen og bygde en stor snødrage. For min del var det total avslapning og ren kreativ lykke. Jeg koste meg virkelig med å ha flere timer ute i snøen der jeg bare kunne tenke på hvordan jeg best skulle få til dette ansiktet så det blir bra fra alle vinkler, og naturligvis må dragen få huggtenner og klør, og tagger nedover ryggen og halen, osv, osv….
Jeg synes også det kan være fint å dra på hyttetur helt alene. Det er virkelig ikke noen form for desperat rop om hjelp. Jeg storkoser meg så absolutt på hyttetur sammen med gode venner også, men av og til er det godt å bare ta det med ro uten å måtte være supersosial og i full aktivitet hele tiden.

Jeg tror vi er mange som innimellom føler oss litt mislykket fordi vi er alene. Fordi vi har passert en viss alder og enda ikke har funnet den rette å dele livet med. Og naturlig nok så blir dette verre med årene, for utvalget av aktuelle kandidater minsker i takt med at flere og flere etablerer seg.
Jeg for min del har for lengst innsett at drømmeprinsen kanskje ikke finnes. Eller at hvis han eksisterer så er det ikke sikkert vedkommende er noe flinkere til å måke snø eller klippe plen enn det jeg er! Eller det kan hende han snorker som et sagbruk, – noe som i så fall betyr en søvnløs fremtid.

I stedet for å vente desperat nyter jeg at jeg har en hel dobbeltdyne for meg selv hver natt, at jeg kan lese på senga så ofte jeg vil (noe som i praksis betyr omtrent hver kveld), at jeg kan lese mens jeg spiser frokost, lunsj og middag uten å bli kalt usosial, at jeg slipper den bråkete masete lyden av sport på tv i huset mitt. Og ikke minst så slipper jeg å innskrenke antallet skopar i den bittelille yttergangen min, for det er jo viktig å ha litt å velge i, og den gangen min er bare minimal.
Hvis noen derimot føler seg kallet for å tenne opp i huset mitt slik innimellom når jeg er borte, mate Frøya, og å ha noen matrester stående til jeg kommer hjem så er det bare å sende inn en søknad!

Connecting With You. Olje på papyrus av Inga Dalsegg
Connecting With You.
Olje på papyrus av Inga Dalsegg