Forholdet vårt til tid og punktlighet er svært forskjellig. Noen kommer aldri for sent, andre kommer aldri tidsnok. Og når de punktlige må forholde seg til de som er mer slakke på tid, så kan det oppstå irritasjon
Jeg misliker virkelig tanken på å komme for sent til noe. Derfor ender det med at jeg vanligvis kommer minst 15 min før tida.
Årsaken er nok en kombinasjon av både arv og miljø.
Når enten storesøster eller foreldrene mine oppgir et tidspunkt der de skal komme å hente meg så vet jeg at jeg må være klar 10-15 min før da.
Hvis foreldrene mine inviterer til middag kl 17 betyr det at vi skal sitte ved bordet klar til å innta mat kl 17, ikke at man skal komme inn ytterdøra kl 17.
Og når jeg skal kjøre langt legger jeg alltid inn rikelig med tid, for man kan jo miste en ferge, bli stående fast i trafikk e.l.
Dette fører til at når andre kommer 5 min for sent så har jeg ventet på dem i ca 20 min. En historie som ofte blir dratt frem av en kollega er da vi skulle ha et møte og jeg sendte en tekstmelding 2 minutter etter avtalt møtetid med spørsmål om hun hadde glemt at det var i dag? For hvor var hun? Vedkommende var underveis, og er av typen som nesten alltid kommer for sent, så hun skjønte naturligvis ikke problemet i det hele tatt.
Jeg takler egentlig slikt helt greit hvis det skjer av og til, men innrømmer gjerne at jeg ikke er flink til å tolerere evige tids-optimister som ALLTID kommer for sent.
I fjor sommer deltok jeg på en kunstfestival i Brasil. Brasilianernes eget forhold til tid var innimellom en prøvelse for meg. Jeg skjønte ganske raskt at jeg måtte prøve så godt jeg kunne å ikke la meg stresse av at brasiliansk tid er lysår unna Inga-tid. Da husvertene mine skulle på bursdag fikk jeg beskjed om at jeg naturligvis også var invitert. Vi kjører til bursdagen kl 20 sa de. Så jeg prøvde å forberede meg mentalt og tenkte at det betyr sikkert 20.30-21. Jeg var ferdig dusjet, pyntet og klar kl 20.15, og satte meg ned og ventet ved kjøkkenbordet. Og ventet. Til slutt satte jeg meg ned og svarte på noen e-poster og jobbet litt mens jeg ventet. Vi kom oss ikke ut døra før kl 22.45. Det var ikke noe problem dog, bursdagskaka ble ikke servert før litt etter midnatt, 4 timer etter at bursdagsfesten startet! Etter det lovte jeg høyt og tydelig å bli litt mindre irritert på de av mine nærmeste som ikke er så flinke til å passe klokka. Må innrømme at jeg ikke helt har greid å holde det løftet, men jeg prøver så godt jeg kan å tenke tilbake til den kvelden.
For tiden jobber jeg med et prosjekt der jeg samarbeider med noen forskere, de jobber med saker som er flere hundre år gamle, og da haster det gjerne ikke så mye. I tillegg vet de ikke helt hva de vil oppdage og det kommer gjerne nye problemstillinger underveis. Slik sett er det ikke så merkelig at de også har et litt annet forhold til tid enn meg.
For 1 år siden ble jeg innkalt til møte med disse forskerne med beskjed om at nå måtte jeg gjøre meg klar, for de trengte mine tjenester meget snart. Jeg ventet og ventet, og purret opptil flere ganger mens jeg spekulerte litt på om de hadde glemt meg.
Etter 12 måneder fikk jeg plutselig en dag beskjed om at nå, NÅ begynner det å nærme seg NÅ! Og denne gangen stemte det faktisk. Den ene forskeren er italiener, han har virkelig langt bedre tid enn meg. Jeg forventer å få svar på en viktig e-post samme dag, men har nå vent meg på at om han svarer innen en uke bør jeg være strålende fornøyd. Mine planer om å gjøre unna min del av dette samarbeidet innen 3-4 uker er skrinlagt, det tar den tiden det tar….Ikke rart forskning tar tid.
Jeg er vant til kunder som tar optimistisk tar kontakt på en onsdag og spør om jeg kan male noe til dem til helga for da skal de på en 50-års dag eller et jubileum av noe slag. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har forklart at det nok tar litt mere tid enn det for et oljemaleri, men at jeg antagelig kan prøve å skvise inn en tegning av noe slag, eller at de kan velge et maleri som er ferdig.
Jeg jobber nå med et par som har bestilt maleri av meg, men motivet er enda ikke bestemt. Jeg har laget noen skisser og foreslo at jeg kunne legge inn utsikten fra hyttevinduet deres i bakgrunnen. Etter 2 min piper det inn meldinger på mobilen min og jeg har fått tilsendt 4 bilder. Jeg ser på bildene og svarer med at jeg ikke er helt fornøyd med vinkelen, kan du komme deg nærmere sjøen og ta bilde derifra, helst ute på den holmen jeg ser der nede. Kunden ringer umiddelbart tilbake og forklarer at nå er det flo og holmen ligger under vann, men haster det veldig eller kan jeg vente til det blir fjære?
Slike mennesker liker jeg å samarbeide med! Utpå kvelden tikket det inn masse foto tatt fra perfekt vinkel, og dermed kunne jeg starte på bildet i dag.
Konkluderer med at jeg nok aldri bør flytte til land der man ikke har respekt for tid, da blir jeg nok alt for stressa, kjenner meg nok mere igjen i sangen «Stress» fra 1968
«Prøv meditasjon, prøv te med sitron
Ta deg en liten drink, ja, du må være flink
Må, må, må, må, må, må skynde meg å
Gå, gå, gå, gå, gå, gå slik at jeg kan
Nå, nå, nå, nå, nå….»