Å gi tid

https://ingadalsegg.com/wp-content/uploads/2019/09/bestefar-Inga-mormor.jpg

Om 2 uker er det Verdensdagen for Psykisk Helse. En dag jeg synes er uendelig viktig. Årets tema er Å gi tid.
Tre små ord som virkelig kan gjøre en stor forskjell på så mange vis.

Alle har vel hørt at tid er penger. Jeg tenker at tid betyr å være tilstede, vise genuin interesse.

Jeg har gitt bort tid i bursdags- og julegave mange ganger, i mine øyne en vinn-vinn-situasjon.

En gang ga jeg mormor og morfar et gavekort på at jeg skulle male inngangspartiet i kjelleren for dem. Vi koste oss med å drikke te og diskutere frem og tilbake mens vi studerte fargekart, – i hvert fall mormor og jeg, – morfar hadde nok sagt seg enig uansett hvilke farger vi hadde foreslått. Tak, vegger og dører ble malt. Mens jeg malte var det naturlig nok inspeksjoner innimellom, diskusjoner om alt fra hvor mye lysere rommet ble til om jeg virkelig likte den musikken de spilte på den radiokanalen jeg hadde valgt. Hver dag hadde vi felles lunsj, jeg husker at det var sommer og finvær, og utpå ettermiddagen dro morfar på butikken og kjøpte is til oss som vi spiste sammen ute på trappa.
Det ble nok en del mer jobb enn jeg hadde tenkt over da jeg laget gavekortet, men det var verdt det. Til slutt ble alt av bilder og annen pynt hentet frem, også bilder som hadde stått bortgjemt i mange år. Jeg koste meg veldig da mormor og jeg gikk gjennom alt, kikket, diskuterte, tenkte og fant ut hva som skulle henge hvor, hvilke bilder som burde komme frem fra glemselen igjen, og hvilke som kanskje ikke fortjente veggplass lengre.

Gaven ble i tillegg så populær at de senere fikk et gavekort der jeg malte gangene oppe også.

Min farmor fikk også gavekort på tid fra meg. En gang fikk hun en ny adressebok med et gavekort på at jeg skulle sitte sammen med henne og skrive inn alle telefonnummer og adresser hun trengte i den. Den gamle var full av overstrykninger og endringer, og farmor var for skjelven på hånda til å greie å skrive inn alt på nytt selv. En liten og enkel gave som virkelig ikke krevde mye av meg, men som var viktig for henne.

Farmor og jeg hadde også fast avtale i flere år om at jeg kom og pyntet til jul for henne. Jeg satte opp treet, hentet kassene med julepynt, og så gikk resten av dagen med til å pakke ut alt sammen, snakke om de forskjellige kulene, nissene og dukene, hva som skulle hvor. For ikke å snakke om alle minnene mange av gjenstandene førte med seg. Farmor var en glimrende kokk, på kjøkkenet var hun i sitt rette element, så i tillegg til julehygge var det full servering, fra jeg kom til jeg dro. Det ble disket opp med både middag og kaffebrød. Der i gården var det noe de kalte tikaffe. Kl 10.00 hver dag var det altså kaffelag med masse småbrød, naboene hadde faste dager de gikk runden på besøk til hverandre på tikaffe. Serveringa var naturligvis like god når jeg kom for å pakke ned pynten 13.dag jul.

Disse koselige stundene med mine besteforeldre står i sterk kontrast til en gang jeg inviterte ei venninne på juleverksted. Jeg glemmer det aldri fordi dette var første gang jeg opplevde å bli glemt og oversett til fordel for aktivitet som foregikk på en mobiltelefon. Hun hadde flyttet, så vi møttes ikke så ofte lengre, derfor gledet jeg meg også ekstra mye. Vi skulle som sagt ha juleverksted sammen, bordet var fullt av glanspapir, glitter, lim, sakser og mye annet. Jeg hadde bakt kjeks, laget te, og så frem til en koselig dag sammen.
Sosiale media var nok ganske nytt da, og venninna mi var fullstendig hekta.
Hele dagen ble preget av at hun kun snakket i halve setninger, ikke fulgte med, konstant stirret på og fiklet med mobilen, tastet febrilsk, lo av noe som foregikk der, og fullstendig overså både meg, juleverkstedet og den koselige førjulskvelden vi egentlig skulle ha. Hun var rett og slett ikke tilstede, jeg følte meg faktisk avvist, og skjønte ikke hvorfor hun hadde tatt seg bryet med å komme. Jeg spurte til og med om hun kunne legge bort mobilen litt, men det var uaktuelt fikk jeg til svar.

Noe sånt kunne ALDRI ha skjedd på tikaffe hos min farmor og naboene hennes, det er i hvert fall sikkert!

Den teknologiske utviklingen har naturligvis gitt oss mye fantastisk, men samtidig er det vel ingen tvil om at den også fungerer som en tidstyv for mange.
I dagens samfunn får vi input fra så mange hold, vi bruker mer og mer tid på å se på og kommunisere med andre via en skjerm, – til og med når vi er sammen med andre. Derfor tror jeg ekte oppmerksomhet kan være den fineste gaven du kan få og gi.
Hverdagen preges for mange av tidsklemma og multitasking med mobilen i hånda.
Jeg oppfordrer herved de som kjenner seg igjen i dette til å prøve å redusere støyen rundt seg. Ta en pause fra tidsjaget, se opp, vis at du er tilstede både fysisk og mentalt. DET er den beste formen for oppmerksomhet du kan gi noen.
Tid er verdifullt, det er noe vi ikke kan sette en prislapp på.
Det å gi av tiden din er noe av det fineste du kan gjøre rett og slett.
Og kanskje kjenner du noen som kan få litt av tiden din i gave ved neste anledning?

Øverst et foto av morfar, meg og mormor – ved en anledning der jeg ga dem gavekort på lokal biltur