Å vite at du snart skal dø

https://ingadalsegg.com/wp-content/uploads/2016/07/Livsglød.jpg

Beklager, det er ikke noe vi kan gjøre. Du har bare uker eller måneder igjen å leve.

Har du noen gang lurt på hvordan det ville føles å få en slik beskjed? Hvordan du ville ha reagert? Hva ville du ha gjort? Og ikke minst, hva ville du ha valgt å gjøre med den tiden du hadde igjen?

Jeg har faktisk tenkt på dette flere ganger, fordi jeg har hatt kunder med alvorlige kreftdiagnoser som har bestilt maleri av det de går igjennom. For å greie å male noe slikt holder det ikke bare at kunden forteller meg sin historie. Jeg må også prøve å sette meg inn i situasjonen etter beste evne for å kunne yte rettferdighet til et så viktig og personlig oppdrag.

En av mine beste venner i England, Ashley, fikk beskjed i slutten av april om at han bare hadde begrenset tid igjen å leve. Det kom som lyn fra klar himmel. Han hadde riktignok opplevd litt ubehag i mage og rygg når han ble sittende for lenge i ro på hjemmekontoret, men det er jo ikke så uvanlig. Han har også hatt ulcerøs kolitt i mange år, på en rutinekontroll for dette oppdaget de at noe var feil med leveren. Dette ledet til flere tester og mye venting.
Det hele endte så med at Ashley fikk en telefon med beskjed om at han hadde uhelbredelig bukspyttkjertelkreft stadium 4, med spredning til blant annet leveren. Der og da visste vi ikke om han hadde uker, måneder eller år igjen å leve. Han var 52 år.
Tenk å få en slik beskjed over telefonen i stedet for å sitte der ansikt til ansikt med en lege! Jeg forstår at korona-pandemien har ført til at mange legetimer gjøres over telefon, men det må da vel være mulig å gjøre enkelte unntak for så alvorlige beskjeder?
Ashley sier det aller verste var å måtte fortelle det til familie og venner. Han prøvde å forberede seg før hver telefon, fordi han ikke visste hvordan vedkommende ville reagere, så han endte med å tenke mer på dem enn seg selv.

Det første jeg ønsket da jeg fikk beskjeden var naturlig nok å komme meg på et fly til England, for å være samen med Ashley, men det satte jo pandemien en stopper for. Heldigvis har moderne teknologi likevel latt meg få muligheten til å følge ham underveis. Med både videosamtaler, chatting og deling av bilder. Det har vært følelsesladet, sterkt, frustrerende, tåredryppende, og det har gjort meg sint.

Etter den første uka i sjokk bestemte han seg for å ta seg sammen og gjøre det beste ut av det, akseptere diagnosen. Fortsette å leve livet mens han ventet.
For venting har han gjort mye av, selv etter å ha fått diagnosen. Jeg er sjokkert over hvordan han har blitt behandlet av det britiske helsevesenet. Koronapandemien har ført med seg enormt mye forsinkelser i helsesystemet, noe jeg også vil tro gjelder for flere andre land.
Men at en pasient med en uhelbredelig diagnose skal måtte vente fra april til august før vedkommende faktisk får starte på livsforlengende behandling – det kan jeg ikke fatte.
Det har vært mye nervepirrende, vond venting på diverse prøver og på cellegift, det har vært mislykkede prøver uten resultat, behandling som har gjort ham verre, og akk så mye mer. All ventingen tar fra ham dager, uker og måneder som han egentlig ikke har!
Både Ashley og familien sier det oppleves som om de med uhelbredelige diagnoser bare blir skubbet bakover i helsekøen; de skal jo dø snart likevel, og hvis de dør mens de venter på behandling sparer vel samfunnet mye penger….

Jeg lever fremdeles i håpet om å få møte ham en siste gang. Prognosen på nåværende tidspunkt er visst 6-9 måneder. Ashley sitt mål er å leve i 18. Han har rast ned i vekt, og har knapt immunforsvar igjen. Magesekken hans har revnet, men de håper den vil gro så han skal greie å spise igjen. Det er vanskelig å si hvilken form han vil være i de kommende månedene.

Ashley har alltid vært kjent for sin morbide humor, han sender de særeste og morsomste julekortene. Det blir rart å aldri mer lure på hva slags kort han har funnet til meg i år. Han elsker svart humor, en egenskap som jeg tror har hjulpet ham mye nå. Da jeg sendte ham bilde av meg selv på sykehus rett etter å ha våknet opp fra narkose sist kom det umiddelbart til svar «You look bloody awful darling!!!» Jeg svarte naturligvis med å be om bilde av ham der han lå, så vi kunne sjekke hvem av oss som så verst ut.
Han har fått trykt opp en t-skjorte med kallenavnet han har gitt seg selv: Captain Cancer, da han følte Fuck Cancer bare ikke holdt. Han vil eie sykdommen, ikke motsatt. Han har ikke bare valgt musikk til gravferds-seremonien sin, han har også valgt seg ut kiste.

Han rakk å oppleve drømmeferien før han startet den første runden med cellegift. En rundtur i det skotske høylandet med sine nærmeste, en tur han hadde drømt om lenge. Han er en ivrig naturfotograf så dette var midt i blinken. De overnattet i gamle slott og herskapshus og lot turen handle om god mat og store naturopplevelser. En ferie som de også visste ville bli hans siste.

Han gleder seg alltid til å se gresskarlyktene mine hvert år, og jeg gleder meg alltid til den entusiastiske responsen hans på gresskarene mine etter hvert som jeg skjærer dem ut.
Jeg har bedt Ashley og søsteren hans om å velge seg ut et bilde av ham jeg skal skjære ut i en gresskarlykt i oktober. Det blir min måte å hedre ham på. Heldigvis ser det ut til at han vil få kunne se den selv. Jeg må nok skjære ut tittelen Captain Cancer også tenker jeg. Den passer godt.

Ashley i sin #CaptainCancer -skjorte

øverst maleriet Livsglød, olje på lerret, malt av Inga Dalsegg. Dette maleriet henger på Kreftavdelinga ved Molde Sjukehus

Ashley på biltur i sommer, med søsteren i bakgrunnen