Jeg har bursdag i desember. Det var vel egentlig ikke noe jeg tenkte over før jeg begynte på skolen. Etter det var jeg alltid yngst i klassen. I den alderen der vil man gjerne være så stor som mulig, så jeg begynte gjerne litt tidlig på året med å legge til et halvår. Dere vet av typen: ”Jeg er ikke 9 år, jeg er 9 ½ !”
Jeg holdt nok på med de halvårene litt lengre enn de fleste også, før det gikk over til svar av typen ”Jeg blir 16, – SNART!”
Snart er som kjent et relativt begrep, for meg gjaldt vel dette svaret gjerne fra starten av skoleåret og til bursdagen i midten av desember.
Klassekameratene mine kom gjerne med vennskapelig småerting av typen ”Uffda, stakkars deg, er du ikke tenåring enda du da??” og ”er du virkelig ikke fjortis enda?” og ikke minst ”er du ikke myndig enda?” og ”har du ikke kjørt opp enda, er du bare 17 fremdeles???!”
Det å alltid være den yngste i klassen, og den som ikke er gammel nok til forskjellig var til tider frustrerende. Jeg sparte riktignok noen kroner på at jeg fikk barnebillett på bussen lengre enn de andre, men det ble fort glemt.
Da noen av de i klassen både var gamle nok til å kjøpe seg øl, gå på pub, og fikk førerkort allerede i januar og februar og jeg hadde 10-11 mnd igjen å vente føltes det som en liten evighet. Tiden går utrolig sakte når man venter på noe så stort og viktig.
Men så en dag kommer man til den alderen da man er gammel nok til å komme inn på alle slags utesteder, og man har lov til alt. Og helt umerkelig har man sluttet med å legge på et halvår på alderen, uten at man tenker over det. For man sier gjerne at man er ”nesten 20 år”, men hvem sier vel at man er ”snart 30”? For en dag er det ikke så om gjort å være eldst lengre.
Det året jeg fylte 30 hadde jeg det riktig så gøy med å ”ta igjen” – for da var det min tur til å komme med kommentarer av typen ”Uffda, er du såååå gammel du? Virkelig 30 år allerede altså?? Ja, ja, jeg er heldigvis bare i 20-årene enda jeg!”
Jeg hadde mye moro med å skrive ”Fra Inga, – som fremdeles er i 20-årene!” på bursdagskortene.
I år fyller jeg 40, og en god del venner har naturligvis fått bursdagshilsninger av samme typen som de fikk til 30-års dagen, gjerne med kommentarer om at de nå er middelaldrende, mens enkelte andre bare er i 30-årene.
Jeg regner egentlig med å kunne fortsette med dette ganske så lenge, for det er vel ikke før man kommer godt oppi 90-årene at det muligens er litt stas å være eldre igjen?
Jeg ser for meg diskusjoner rundt kaffebordet der man diskuterer hvem som er nærmest 100 år. Vel, det er lenge igjen dit for min del. Nå er fokuset på å nyte at jeg har masse tid igjen før jeg blir en middelaldrende dame på 40, i hvert fall en måned om ikke annet!