Har du noen gang opplevd å bli minnet på noe du i det hele tatt ikke husker? For så å brått få en a-ha opplevelse, – der glemte minner plutselig dukker opp igjen fra dypet av hukommelsen?
Jeg har nylig oppdaget at JEG VET HVOR SKATTEN ER!!!
Frem til nylig husket jeg ikke en gang at jeg hadde en hemmelig skatt. Den har vært så hemmelig at jeg ikke har ant noe om den selv.
Som barn var jeg medlem i en hemmelig kjemiklubb. Den var så hemmelig at vi aldri ble mer enn 3 medlemmer. I voksen alder viste det seg at det ene medlemmet vårt i tillegg ikke en gang husker klubben vår, det var både et sjokk og en gigantisk skuffelse for min del!
En nylig ryddeaksjon i familien min har ført gamle minner frem i lyset. Kasser med gamle postkort og julekort dukket frem. Jeg har ikke lest gjennom alt, men fant opptil flere gullkorn umiddelbart. Dessverre har min kjære mor lagt ned veto mot publisering av noen kort skrevet av henne til mine besteforeldre, – både pappa og jeg syntes disse hadde enorm underholdningsverdi. Beklageligvis får jeg ikke dele disse enn så lenge. Men jeg satser på at jeg kan snike meg til offentliggjøring av dem om 10-15 års tid eller deromkring.
Vi flyttet mye i barndommen, dette førte til at vi hadde mange brevvenner.
I desember 1982 bodde jeg i Namsos og fikk julekort fra min gamle nabo og venninne Nina Anett på Vigra. Hun starter med å ønske god jul og håper vi skal komme på besøk og skriver videre at «du må ikke si bort skatten, berre eg finn ikkje at skatten uansett ka eg leter»
Dette førte til intens tankevirksomhet resten av dagen;
hva var skatten?
Hvor var skatten?
Hadde vi virkelig hatt en skatt?
Neste morgen hadde jeg en åpenbaring av dimensjoner. Jeg våknet med helt tydelige bilder og minner av både selve skatten og hvor den var! Brått husket jeg store deler av barndommen som for lengst hadde gått i glemmeboka.
Det er muligens litt komisk, men det sitter så programmert i meg at jeg ikke kan «si bort skatten» så jeg har enda ikke røpt til noen HVA skatten bestod av. Selv om både opphavet og kjæresten fikk jublende referat om at «JEG VET HVOR SKATTEN ER!»
Siden jeg ikke har sett stedet eller skatten siden sommeren 1982 er jeg usikker på om jeg kunne ha hjulpet eventuelle skattejegere selv under heftig tortur.
Den ligger nært en kjempestor stein…..
Her må jeg skyte inn at jeg helt klart og tydelig husker at det var en ekstremt kjempebratt og skikkelig skummel bakke rett ved siden av det huset vi bodde i på Vigra. Den var så bratt at jeg presterte å sykle meg av på trehjulssykkel (det er vel en prestasjon i seg selv nesten?) Jeg har fremdeles arr i panna som bevis.
Da jeg for første gang dro tilbake dit 12 år senere lurte jeg på hvorfor de hadde planert hele byggefeltet? Mamma og pappa skjønte ikke hva jeg snakket om. Men det viste seg at den superskumle ekstremt bratte bakken aldri var så bratt. Den er så slak at den er vel mer enn helling kanskje sett med voksne øyne.
Med dette tatt i betraktning innser jeg nå at det kan være fare for at den kjempestore steinen som er hoved-markøren for å finne skatten kanskje ikke er like stor sett med øynene til de over 7 år i alder.
Skattejakten førte ikke bare til at gamle minner kom frem, den førte også til at jeg sporet opp Nina Anett som jeg ikke har hatt kontakt med siden midten av 80-tallet. Hun måtte jo få se bilde av kortet sitt!
Jeg fant for øvrig også kort skrevet av meg til mine besteforeldre, fra en ferie i Danmark. Der kan jeg fortelle at «en dag var vi på Himmelbjerget det var ikke noe høyt der traff vi en Berner sennenhund og den fikk vi klappe, og den het Soffi. Ved Ebeltoft er det en fin badestrand og den er så fin at jeg lærte meg å svømme. En morgen var det en frosk i teltet vårt og koste seg. Hadetbra hilsen Inga»
Jeg husker ferieturen, badelivet, og det at jeg lærte meg å svømme, men jeg må innrømme at frosken i teltet helt hadde gått i glemmeboka. Synd jeg ikke skrev mer om den!
Egentlig er kanskje hele kassen med gamle kort mer som en skatt? Og helt klart en perfekt skatt nå på sure og våte høstkvelder med innekosevær!
