Tenk at man kan bli så lykkelig av å få en ballong oppi rumpa

https://ingadalsegg.com/wp-content/uploads/2021/08/2021-08-16-09.32.26-scaled.jpg

De fleste av oss har hatt Norgesferie i år. Min variant har ikke vært helt A4 kan du si. Her om dagen ble jeg spurt av en bekjent:

– Hva har du gjort i sommer da?

– Eeehh, tja, vel det har blitt noen byturer da, svarte jeg

– Å ja. Så gallerier, museer, konserter og slikt da? Eller mest handleturer?

– Nei ingen av delene faktisk. Turene har hovedsakelig gått til St. Olavs, men innholdet har likevel vært variert vil jeg si. Det startet med en innvendig ultralyd, så ble det en dag med MR, en annen dag med CT, så en ny dag med mer avansert MR, og helt til slutt en runde med narkose og et kamera oppi rumpa – der de sjekka om det gikk an å strekke litt på endetarmen min!

Jeg oppdaget raskt at de aller fleste blir litt satt ut når man begynner å snakke om strekking av endetarmen slik over en kopp te. I mitt tilfelle ble det for øvrig ikke noe tøying og strekking, da det viste seg at det ikke var der problemet lå.

Jeg har for lengst lært meg at det stort sett blir lettere å leve med det meste av motgang her i livet hvis man har nok svart humor og prøver å se noe positivt i situasjonen.
I stedet for å snakke så mye om de konstante smertene jeg lever med, på grunn av endometriose, prøver jeg etter beste evne å tenke at det ligger an til flere spennende og innholdsrike byturer der jeg sikkert får oppleve noe nytt.

Den ene av sommerens undersøkelser inkluderte for eksempel et synsforstyrrende stoff jeg fikk intravenøst. Det var såpass kraftig at jeg ikke greide å se klart resten av dagen. Gulvet beveget seg, bokstavene hoppet utydelig rundt og jeg måtte ha hjelp for å kunne bruke telefonen for å ringe etter skyss hjem. Jeg så både dobbelt og trippelt og ble ekstremt kvalm. Så det har i grunnen ikke manglet på nye spennende opplevelser selv om jeg ikke har kommet meg så langt hjemmefra.

Høydepunktet så langt denne uka her er at mandagens narkose uten tvil var den beste narkosen jeg har hatt noen gang. Jeg overøste anestesilegen med ros og fortalte ham at han var helt fantastisk! Jeg hallusinerer alltid etter narkose; i desember prøvde jeg å forklare sykepleierne at det ikke var min skyld at pappa gikk rundt inne på sykehuset på ski. Pappan min satt for øvrig hjemme i egen stue og var ikke i nærheten av sykehuset i Oslo der jeg lå. Men jeg så at han gikk rundt der. På samme måte som jeg etter en tidligere operasjon klart og tydelig så mange små tegneserie-muldvarper utstyrt med hver sin spade, som gravde seg gjennom gulvet, rundt senga mi. For ikke å snakke om da jeg så at katten min kom hjem etter å hadde vært hos frisøren og hadde fått farget røde polkadotter på pelsen sin. Jeg blir med andre ord ganske så rusa av narkose.
Men på mandag våknet jeg altså opp og var noenlunde normal i hodet! Det var litt av en glede! Jeg lå faktisk bare der og smilte, ikke bare fordi hodet fungerte ganske så bra. Men også fordi jeg ble spurt utallige ganger om jeg hadde vondt, og jeg innså at jeg for første gang på omtrent ett år faktisk kunne svare; Nei, jeg har ikke noe smerte noe sted.
Den lykken varte riktignok bare til bedøvelsen gikk ut utpå ettermiddagen. Men jeg nøt hvert sekund mens det varte.
Jeg hadde aldri trodd jeg skulle føle en slik lykkerus etter å ha fått både kamera og en ballong stappet langt oppi endetarmen og tykktarmen!

Jeg prøver å unngå å ta de sterkeste smertestillende tablettene før jeg ikke ser noen annen utvei. Jeg er redd for avhengighet. I stedet har jeg utviklet en avhengighet til varmeflasker, det føles hakket tryggere. Jeg har to stk, og de brukes daglig. Jeg har faktisk sittet ute i hagen i sommerkjole i sol og finvær, med varmeflaska godt plassert mot underlivet. Jeg vet man ikke skal gjøre det, men jeg koker vannet til mine varmeflasker. Det er kun med så høy varme at jeg greier å lindre smerten. Selv om jeg har en utrolig snill og omtenksom nabo som har heklet et kult varmeflaske-trekk til meg har jeg likevel pådratt meg brannsår på venstre side av underlivet på grunn av min noe maniske varmeflaske-bruk.

Jeg husker hvor frossen min oldemor var. Slik jeg husker det satt hun nesten alltid med strikkejakke på og det var mye snakk om trekk. Vi barna som gjerne sprang rundt syntes naturlig nok det var veldig varmt, men alle dører og vindu måtte lukkes, for det var alltid noe farlig trekk som oldemor måtte skjermes for. Nå føler jeg meg brått litt som min oldemor.

Jeg har nemlig oppdaget at kroppen min faktisk ikke tåler kulde lengre, spesielt ikke på underlivet. Fryser jeg fører det med seg flere dager med smerter jeg nesten besvimer av. Det er ikke alltid mulig å gå rundt med en varmeflaske festet rundt midja. Det er heller ikke sunt å knaske morfin-baserte medisiner daglig. Derfor har jeg nå gått til innkjøp av ulltruse! Truse er kanskje å ta i, det er mer som en ull-shorts som går nesten ned til knærne. Og neida, jeg har ikke tenkt å vente til høsten eller vinteren med å bruke den, den har allerede vært i bruk, under de fine fargerike sommerkjolene mine. Jeg vurderer allerede å spe på garderoben med en til.

Så ikke bare har jeg har jeg hatt opptil flere innholdsrike byturer i sommer, i tillegg har jeg altså vært på handel og kjøpt meg ulltruse! Jeg vet ikke om jeg tør tenke på hvor dette vil ende!

Øverst foto av meg på St Olavs rett før mandagens inngrep

Det er viktig å ha med seg nok lesestoff på sykehuset
Etter en lang dag på sykehuset er det ikke noe som er bedre enn å legge seg i skuvsenga, iført pysj, med en kosete kattepus i armkroken.