Av og til forstår jeg meg bare ikke på kvinner….

I jobben min som kunstner kjører jeg en del til steder jeg aldri har vært før, – både til gallerier og kunder. I den sammenhengen har jeg merket meg at menn og kvinner ofte gir ganske så forskjellige typer kjøreanvisninger.

Et eksempel på en typisk mannlig kjøreanvisning er følg skiltene til ……. Ta så av mot øst og kjør i 3 km. Huset er da på din høyre side.

Hvis en kvinne skal forklare det samme får man gjerne en beskrivelse av typen; kjør forbi skolen, det er den store røde bygningen på venstre siden rett etter kommunehuset. Så kommer du forbi en gård der de har skilt med egg til salg, – der er det alltid masse hester utenfor, så den kan du ikke ta feil av. Så skal du bare rett frem i 3 rundkjøringer, og så må du svinge til høyre rett etter bensinstasjonen, det er en Shell stasjon. Så kjører du videre forbi et hus som har fryktelig mye rot i hagen, der henger det julebelysning oppe hele året også, ja riktignok ikke med lysene på nå, men likevel. Rett etter det ser du er gult hus, noen sier det er oransje, men fargen het Sommergul altså. Der bor jeg!

Hvis kvinnen som forklarer veien vet at du kanskje er litt kjent i området kan hun gjerne også slå til med holdepunkter av typen; sving rett etter det huset som var signalblått før vet du, – ja heldigvis har de malt det nå da, – det er vel noen år siden nå, – kanskje 10 år siden også det, – det ble som et helt annet hus må jeg si, – men ja, – der må du huske å svinge altså.

Frem kommer man muligens uansett, – men slik personlig foretrekker jeg en slags mellomting mellom disse to ytterpunktene. Jeg innrømmer gjerne at jeg ikke aner hvor langt 5 km er når jeg kjører bil, så får jeg det som referanse må jeg følge med på tripptelleren. Himmelretninger på steder hvor jeg ikke er kjent går kun når sola er synlig på himmelen, så jeg foretrekker høyre og venstre. Men samtidig blir jeg helt tussete av å få detaljerte beskrivelser som forteller meg om steder jeg bare skal passere. Steder som altså ikke er relevant for hvor jeg skal svinge. Jeg tror jeg trygt kan si at jeg virkelig har opplevd alle varianter på denne skalaen.

Når det gjelder forklaringer er nok uansett det verste for min del når kvinner skal forklare hvem noen er. Jeg har for lengst forstått at det antagelig er meg det er noe galt med.
Men jeg er altså ikke interessert i slektstreet til alle og enhver. Så når noen forteller en historie om noe morsomt som har skjedd, og så kommer inn på hvem som var til stede, hvem som sa noe, hvem et-eller-annet skjedde med, – da har jeg en tendens til å bryte inn og bare si ”jeg aner ikke hvem han er, men det er ikke så viktig, – hva skjedde videre?”
For når en morsom eller interessant historie blir avbrutt av en forklaring som inneholder 4 generasjoner med slektsledd, hvor alle disse har bodd, – hvem som har blitt skilt og gift på nytt, og hvor søsknene jobber, – vel da har jeg for lengst mistet interessen. For min del er mer enn nok å vite at vedkommende er en nabo/slektning/kollega/barndomsvenn eller lignende. Jeg kjenner ikke personen, og det hjelper ikke i det hele tatt at jeg kanskje vet hvor huset til sønnen til naboen til søskebarnet hans er….
Hva er det med kvinner i slike sammenhenger? Er det ikke mulig å bare fortelle en historie og komme til poenget uten å rote seg langt ut i merkelige forklaringer som ikke har noe med saken å gjøre?

Når man bor på et lite sted er det ofte forventet at man skal vite hvem de fleste er. Vel, jeg gjør ikke det. Det hender jeg får høre ”Jo da Inga, så klart du vet hvem hun er, det må du jo vite!” Når de så forstår at jeg virkelig ikke har peiling hender det jeg må lide meg igjennom en forklaring på bosted, jobb, søsken, barn, eks-kjærester osv. Noe som for min del går rett inn et øre og ut det andre.
I de samme forklaringene kommer det også ofte mange gårdsnavn, der er jeg like blank. Kjenner jeg ingen som har bodd der kan jeg love deg at jeg ikke aner hva huset heter. Når man i tilegg får alle varianter av typen gårdsnavn fulgt av Utigard, Oppigard, Nestu og hva det nå er, – da har jeg antagelig ikke peiling selv om jeg kjenner noen som har bodd der.

Det er nok store variasjoner i hva man anser som nyttig informasjon, – men informasjon av denne typen lagres i hvert fall aldri i hjernen min. Samtidig har jeg skjønt at mye av det jeg anser som interessant, viktig og nyttig er slikt som de aller fleste rister på hodet av og sier ”hvem er det som vet slikt?”

Da jeg var i Brasil i sommer bodde jeg hos et lokalt par. Hver morgen mens vi spiste frokost sammen lærte jeg noen nye portugisiske ord og gjerne også litt om lokal mat, kultur, skikk og bruk. Flere ganger serverte de meg frukt jeg ikke ante hva var, da endte vi med å finne bilde av både frukten og planten på internett. For så å prøve å finne ut om den i det minste hadde et navn på engelsk. Jeg storkoste meg, lærte mye, og syntes alt dette var utrolig interessant, og vertene mine syntes det var gøy at jeg var så interessert i kulturen deres. I tillegg lærte jeg mye om lokal kunsthistorie mens jeg var der, slikt fenger naturligvis alltid for min del.
Jeg møtte også flere nordmenn som hadde jobbet i Brasil i noen år, en av disse ble overrasket og innrømte at selv om han hadde bodd der i 2 år, og gått på språkskole med jobben like lenge, så kunne jeg allerede langt mer om kulturen, historien og matvanene enn det han gjorde.
Brasiliansk fruktdyrking og kunsthistorie er bare et lite eksempel på noe av alt det som har prioritet i hjernen min foran navn på folk jeg ikke kjenner personlig.

Det er mulig jeg bør lære av menn, de er som kjent utrolig flinke til å si ja og ha og hmmm, mens de later som de hører på alt vi kvinner forteller dem. Det er nesten så jeg forstår hvorfor mange mannfolk har utviklet selektiv hørsel, – det er mulig jeg må tenke litt på om det er noe jeg kan jobbe med….