Berømt og beryktet med skjulte hemmeligheter

https://ingadalsegg.com/wp-content/uploads/2022/02/Inga-musehull-scaled.jpg

Jeg var på Munchmuseet nylig, og må innrømme at jeg ble overrasket over å oppdage noen godt skjulte hemmeligheter der.
Som langt over middels kunstinteressert trodde jeg at jeg var forberedt på alt Munchmuseet hadde å by på. Den gang ei. Det finnes skjulte skatter der.

Apropos selve bygget, så ser jeg faktisk for meg at Munch ville ha elsket debatten som museet hans har fått.

I 1892 da Munch var 29 år red han høyt på en bølge av skandale og suksess. Om høsten hadde han en privat utstilling i Kristiania, som signaliserte brudd med det ledende kunstsyn i Norge.
Nesten umiddelbart etter inviterte den tyske Kunstforeningen ham til å vise arbeidene sine i Berlin. Denne utstillingen sendte sjokkbølger gjennom byen. Dagen etter åpningen kom de første reaksjonene. Bildene var jo ikke ferdige! Munch måtte ha børstet dem opp på lerretene i all hast, mente kritikerne, dermed viste han hovmod, dovenhet og forakt for både publikum og billedkunsten. 23 medlemmer sendte forslag om at utstillingen måtte stenge «av høyaktelse for kunsten».

Reaksjonene var så kraftige at både kulturministeren og keiser Wilhelm kom på banen. Keiseren innkalte til et ekstraordinært møte i kunstforeningen. Styret beordret utstillingen stengt straks de hadde sett den på åpningen. Men regelverket måtte følges, så utstillingen forble åpen i noen få dager inntil generalforsamlingen hadde talt. Etter en opprivende diskusjon og kampvotering ble utstillingen stengt.

Edvard Munch selv var begeistret over oppstyret: ‘… jeg har ikke havt så morsomme dage – Utrolig at noget sådan uskyldigt som maling kan vække sligt røre’, skrev han hjem til familien.

Skandalen ga Munch større publisitet enn noen entusiastisk anmeldelse kunne ha besørget. Med ett ble han berømt og beryktet som enhver avantgardist med respekt for seg selv. Han frydet seg over å høre ukjente mennesker snakke om ham på gaten.

Like etter skrev Munch under på en kontrakt om å vise bildene sine i Düsseldorf og Köln, og i desember var han tilbake i Berlin.

Det nye Munchmuseet blir sett på som provoserende, rart og stygt. 130 år etter at Edvard Munch frydet seg over skandalen i Berlin raser folk over Munchmuseet. Publikum på skandale-utstillingen i Berlin mente bildene til Munch var latterlige, groteske og tegn på et fordervet sinn. Spoler vi frem til nåtiden så er kunsten hans samlet i et museumsbygg som nesten ingen liker, men det er kanskje det eneste riktige for en kunstner som Munch? Han hadde nok ledd godt av det hele ser jeg for meg.

Uansett hva du synes om bygget, så er kunsten det rommer det viktigste i mine øyne. Selv om jeg har en samling med kunstbøker om Edvard Munch i bokhylla og har vært på det gamle Munchmuseet flere ganger hadde jeg lenge gledet meg til et besøk på det nye Munchmuseet. Det er både noe med å se bildene i levende live, og å se hvilken sammenheng de er utstilt i. I tillegg var jeg så heldig at jeg fikk muligheten til å dra sammen med min venninne Unni som også er en museums-entusiast.

Jeg forstår at Skrik er et høydepunkt for mange. Litt på samme vis som mange drar til Louvre i Paris kun for å stå i kø foran Mona Lisa – uten å tenke på å få med seg noe alt det andre fantastiske som Louvre har å by på. Jeg for min del slår et slag for å bruke litt tid i 7.etasje på Munchmuseet. Der vil du finne et rom viet til tresnitt. Jeg synes det er spennende at hvert trykk du ser i dette rommet er utstilt sammen med sine tilhørende trykkplater. I et hjørne er det også et arbeidsbord – i barnehøyde må jeg nesten legge til – der hvor du selv kan lage dine egne bilder. Unni og jeg var naturligvis ikke vanskelige å be! Bordet er fylt opp med fargekritt og ark, i selve treverket er det skåret ut figurer fra Munch sine bilder, så her er de bare å gni over med kritt i forskjellige farger og slå seg løs.

Det andre rommet i 7.etasje består av en interaktiv museumsopplevelse. For å sitere beskrivelsen på museets egen hjemmeside; «Her vekkes kunstnerhjemmet Ekely til live, og publikum får ikke bare tre inn i Munchs private hjem, men også i hans liv, hukommelse og tanker.» Et utrolig spennende rom der du selv får sitte modell for Munch mens han maler, ta telefonen hjemme hos ham og mye annet.

Høydepunktet for min del var likevel overraskelsen jeg nevnte i innledningen min. Ser du ekstra godt etter i dette mørklagte rommet vil du nemlig oppdage små musespor her og der, og følger du musesporene vil du oppdage små musehull inne i klokker, trapper, møbler. Etter oppdagelsen av det første musehullet var jeg fortapt. Inne i musehullet var det en fantastisk og perfekt verden i miniatyr med en mus som stod inne på atelieret sitt og malte. Kunstnerne som har skapt disse små tablåene har etter min mening fått alt for lite oppmerksomhet. Da jeg fant et nytt musehull ropte jeg HØYT; Unni, Unni – jeg fant et til!
De bak meg hoppet nærmest og så litt rart å meg. Det viste seg nemlig at det ikke var Unni som stod like bak meg, slik jeg trodde.
Unni var i andre enden av lokalet og så på Munch sin palett og pensler.
Hun var dog tålmodig og ble med meg videre på min entusiastiske oppdagelse rundt i lokalet. Da jeg fant meg selv kravlende og til slutt LIGGENDE på gulvet for å få med meg alle detaljene i et musehull oppdaget jeg at Unni var mer opptatt av å ta bilder av meg enn å dele opplevelsen med meg.
På vei ut snakket jeg i en strøm om hvor mye jobb det må ha vært å lage så mange små detaljer i disse musehullene, og hvorfor har jeg ikke sett dette nevnt i noen av de mange anmeldelsene jeg har lest om Munchmuseet?
Unni så meg dypt inn i øynene og så sa hun; Inga du skjønner vel at dette er noe de har laget for at barna skal ha noe å trøye seg med og ikke bli så utålmodige mens de voksne ser på selve utstillingen?

Det er mulig det var årsaken til at jeg ikke så noen andre middeladrende museumsgjester kravle rundt på alle fire på gulvet der inne?
Men det bryr jeg meg vitterlig ikke om, jeg anbefaler alle å dra dit og følge musesporene på Ekely, uansett alder!

Øverst foto av en entusiastisk middelaldrende kunstner som har funnet enda et nytt musehull på Munchmuseet! Foto: Unni Irmelin Kvam

Dette var det aller første musehullet jeg fant, her jobbes det intenst på atelieret hos musen Herr storm. Hvert musehull har et eget tema
Her er Unni i gang med å lage egen Munch-kunst med frottage ved arbeidsbordet i rommet med tresnitt