Hvor gammel kan en være for å bli kalt ung? Eller, hvor gammel må en være for å bli kalt gammel? Og hva med middelaldrende?
Jeg har etter beste evne prøvd å omfavne begrepet middelaldrende dame om meg selv siden jeg fylte 40, og har levd i den tro at dette var ganske korrekt. Men så leste jeg her om dagen en britisk studie som viser at man ikke er å anse som middelaldrende før man er 53, – brått følte jeg meg nesten ung igjen må vite!
Denne studien, viste at forlenget levealder nå gjør at folk ansees som middelaldrende senere enn før. Vi lever lenger i tillegg til å ha en sunnere og mer aktiv livsstil, så grensene mellom når man er ung og gammel er blitt mye mer utydelig. Åtte av ti mener det er vanskeligere å definere når man er middelaldrende nå enn før.
Noen av tegnene på at man anses som middelaldrende fant de ut var å sove middag, velge mer komfort, stønne når man bøyer seg, og det å foretrekke en rolig kveld hjemme fremfor å gå ut.
Andre middelaldrende tegn er å ha med seg kaker og termos med kaffe eller te på biltur eller dagstur. Jeg vil anta at dette kan overføres til tur generelt, noe vi driver langt mer med her i Norge enn i Storbritannia.
Og der vet du, der gikk jeg i kjelleren igjen, – hva er galt med å ha med seg termos og noe bakverk på tur???? Hvis dette stemmer har jeg nok vært middelaldrende siden jeg var i begynnelsen av 20-åra….. Til mitt eget forsvar må jeg her skyte inn at når man bor i Norge og ikke liker kaffe, men foretrekker te med melk så MÅ man nesten stille med egen termos i mange sammenhenger hvis man ønsker varm drikke.
I mitt eget hode er det en sammenheng mellom alder og hva slags bakverk man har med seg på tur.
På en skitur med min venninne Mildrid følte jeg meg brått ganske gammel da jeg dro frem litt hjemmelaget formkake, og hun ble så begeistret at hun ville ha oppskriften. Der satt vi da på skitur og kosa oss med termos og matpakke og diskuterte formkake-oppskrifter…. DET må vel være et tegn på å være middelaldrende? Fatter ikke at dette ikke var nevnt i denne undersøkelsen! Rullekake tror jeg også havner i samme kategori for min del.
Tilbake til denne undersøkelsen, på spørsmål om hva som er frustrerende med å bli middelaldrende var svarene blant annet frustrasjon over moderne teknologi, at man glemmer navn og at man synes lærere, leger og politimenn ser veldig unge ut. Jeg må nok en gang bare innrømme å føle meg litt truffet der.
Sist jeg var innlagt på sykehus hadde jeg pådratt meg noen litt for spennende brasilianske mageparasitter. Jeg sverger på at legen som hele tiden krevde avføringsprøver av meg var tenåring…. Jeg slet litt med å skjønne at han var gammel nok til å ha fullført noe som helst studier etter videregående…
Så jo da, den der grensen for når man er middelaldrende er nok ganske flytende likevel….
Men om ikke annet kan jeg love at jeg ikke sover middag. Jeg må ha omtrent 40 i feber for å greie å sove på dagtid, og jeg velger i hvert fall ikke komfort foran utseende på klær og sko hvis jeg kan unngå det. Farger og fasong kommer langt foran alt annet på den fronten for min del. Dette må vel kompensere litt for de termos-turvanene mine?
Samtidig bør jeg vel her nevne at jeg ble hoppende glad da jeg fikk superkule plast-kalosjer for høyhælte sko i bursdagsgave av min venninne Åse. For hva gjør man når det er nysnø eller plaskregn og man skal spasere eller sparke til festlig lag? Jo, man ifører seg sine helt geniale plast-kalosjer! Da kommer man seg tørt og trygt både på fest og hjem selv når man er iført sine høyhælte semskede sko med paljetter. Helt uten å ødelegge skoene. Skjønner egentlig ikke hvordan jeg har overlevd så mange år uten slike.
Dette var egentlig tiltenkt som et poeng for å ikke være middelaldrende, siden jeg gjerne både går og sparker langt i høyhælte sko. Men jeg innser nå at den innrømmelsen om at jeg digger kalosjene mine muligens ikke hjalp…Jeg tror jeg havner på at jeg er mer som en av disse nye melkekartongen «Best før, men ikke dårlig etter»
