Jeg har aldri vært at glad i gym. Det er bare slik det er.
Jeg husker dog at jeg var stolt da alt ble innkjøpt til skolestart i 1.klasse og jeg i den forbindelse også fikk mine første gymsokker.
Gymsokker. Bare ordet gjør noe med meg. Her snakker vi virkelig om et ord som bringer minner.
Dette var den gangen faget het gymnastikk i stedet for kroppsøving og alle brukte gymsokker. Rent estetisk sett er vel dette noe av det styggeste man kan ha på føttene (på min personlige skala tett fulgt av crocks som en god nr. 2.) I tillegg luktet gymsokkene alltid død og fordervelse uansett hvor mye de ble vasket. Den lukta glemmer jeg aldri, det er nesten så jeg lukter det hver gang jeg hører ordet gymsokker. Heldigvis har jeg ikke hatt nærkontakt med nevnte plagg siden slutten av barneskolen.
Men så var det dette med gymnastikken da, allerede i gymtimene 1.klasse oppdaget jeg at det for meg var fysisk umulig å utføre en god del øvelser som alle andre anså som enkle og hverdagslige.
Kort oppsummert har jeg spenst som en kanonkule og er bøyelig som en solid tømmerstokk.
I dag har min gode venninne Mildrid satt seg et mål om at jeg skal kunne stå med strake knær og bare være 5 cm unna gulvet med fingertuppene. Merk dere at dette er hennes mål, ikke mitt.
Spør du meg er dette omtrent like realistisk som at jeg skal gå til Sydpolen, bestige Mount Everest, løpe maraton og svømme over den engelske kanal innen året er omme.
Etter en solid treningsøkt i dag greide jeg å få fingertuppene til slik omtrent midt på leggen når jeg virkelig tøyde til musklene skrek i smerte. Lengre ned har jeg aldri kommet så vidt jeg kan huske.
Pappa og Storesøster har ikke noe problem med å legge hendene i gulvet når de står slik. I tillegg har jeg en mormor på 91 som fremdeles kan bøye seg dobbelt og en tante i 50-årene som kan klø seg bak ørene med tærne. Genetisk sett tror jeg at jeg må skylde litt på mamma som heller ikke er noe spesielt myk, selv om hun er milevis unna meg.
Ryggen min finnes ikke bøyelig, så da jeg fikk beskjed om å ligge på gulvet med knærne trukket opp og så vugge frem og tilbake på ryggen i kveld gikk ikke det særlig bra heller. Når jeg endelig fikk nok fart til at jeg greide å vugge meg litt fremover resulterte jo det i et skikkelig KA-DUNK straks den flate ryggen min traff gulvet etterpå.
For noen år siden prøvde jeg å starte med yoga. Det ble en kortvarig affære. Omtrent hver øvelse vi ble bedt om å gjøre førte til at alle i rommet, uansett nivå, stille og rolig gjorde som de ble bedt om, mens jeg kom med utrop av typen «Hæ? Seriøst? Det er da ikke mulig? Går det an?» I all hovedsak førte yogatimene kun til at alle andre fikk seg en god latter. Nå var det jo ikke helt det som var målet. Det eneste jeg fant ut at jeg var litt flink til var å stå på tærne, men 25 års erfaring med å vandre rundt i høye hæler har antagelig litt med saken å gjøre der.
Når det gjelder dette med å ha spenst som en kanonkule var nok det verst i barndommen. For i friminuttene ble det hoppet strikk så lenge det ikke var snø. Det gikk bra til og med knærne for min del, men straks strikket ble flyttet høyere opp hadde ikke jeg en sjanse til å hoppe over det. De andre svevde elegant i lufta til og med når strikket kom til halsen.
I kveld har jeg svettet meg igjennom Del 1 i Mildrids Prosjekt mot sommeren, som da er å få meg til å bare være 5 cm unna å kunne ta på tærne mine. Dama er nesten ufattelig energisk og sprek, og en topp fysioterapeut, men jeg undrer meg litt over om hun er klar over hvilken utfordring hun her har satt seg…. Jeg prøver så godt jeg kan å være samarbeidsvillig, men har nok ikke den helt store troen på at det det vil komme fotografisk bevis her på bloggen der målet er nådd.
Jeg glemmer aldri mitt første besøk på sirkus i barndommen, der hadde de et slangemenneske. En mann som krøp inn i en liten glassboks og lukket døra etter seg. Slikt både imponerer og fascinerer meg den dag i dag. Men allerede den gang hadde jeg nok selvinnsikt til at jeg aldri vurderte en karrière som slangemenneske om ikke annet!