Her om dagen kom kjæresten inn på badet til et noe unikt syn. Han startet dagen med å finne meg hengende over toalettet, splitter naken, kun iført hodelykt.
Jeg ser nå i ettertid at det er forståelig at han så rimelig forvirret ut. Den stakkars mannen rakk så vidt å starte på et spørsmål før jeg ropte at han burde forlate åstedet umiddelbart – mens jeg stod der med rumpa i været, hodet med lysende hodelykt inneklemt bak toalettet, og mumlet forbannelser.
Kvelden før hadde jeg oppdaget massevis av hudfargede klumper oppover toalettskåla. Jeg skjønte ikke hva det var, og presterte av alle ting å spørre kjæresten om han hadde brukt fotfil for så å riste et lass med død hud over toalettet. Han hevdet sin uskyld, så jeg endte med å fjerne de uidentifiserte toalettklamrende objektene og tenkte ikke mer på saken.
Da jeg stod opp påfølgende dag ankom jeg badet til en invasjon.
Et lys gikk brått opp for meg. En hel arme av marsjerende maur besteg toalettskåla mi fra alle vinkler mens de forsiktig plasserte egg over alt.
De uidentifiserte klumpene hadde ikke noe med pedikyr og hard hud fra føtter å gjøre. Det var mauregg. Gulvet og toalettet hadde i løpet av natta blitt dekt av enorme mengder egg og meget travle hardt arbeidende maur.
Ikke en ideell start på dagen kan du si.
Nå var det krig. Invasjonen måtte stoppes før badet mitt ble en maurkoloni.
Alle planer for dagen ble endret. Dusj og frokost ble utsatt. Jeg måtte finne ut hvor de små beistene hadde tatt seg inn. Jeg måtte få stoppet de marsjerende hordene. Der det er en maur er det som kjent både familie og venner rett rundt hjørnet. Den eneste måten å stoppe opprettelsen av en nystartet maur-stat inne på mitt bad på var å finne ut hvor de kom marsjerende fra.
Det er utrolig hvor mye man får ryddet og vasket når man jakter på noe så lite som maur. Jeg saumfarte gulvlister, kriker og kroker i flere dager før jeg oppdaget den mystiske grensepasseringen til de illegale innvandrerne. I et hjørne bak varmtvannstanken min har de tydeligvis sneket seg usett og ulovlig inn i mitt hjem. Dette må de ha holdt på med en stund da de hadde dratt med seg nok sand på sin vei inn til at jeg kunne ha anlagt egen sandstrand eller ørken i området ved behov. Sandhaugene hadde vært godt skjult av både varmtvannstank og en stabel med diverse rengjøringsartikler.
Jeg må innrømme at jeg unngår bruk av gift hvis mulig. Jeg velger helst andre løsninger.
Men nå var det ingen bønn, ingen nåde. Hele området ble midlertidig forvandlet til et gasskammer. Alle mulige hemmelige tunneler og fluktruter ble rengjort og sprayet både innvendig og utvendig. Påfølgende dag havnet en større mengde lik i en massegrav i toalettet. Det ble ingen seremoni. Kun et lite seiersbrøl fra min side, jeg følte meg nesten som en lystmorder.
Jeg har senket skuldrene betraktelig, men jeg frykter fremdeles at de overlevende kan ha flytteplaner i min retning. Til tross for at innfartsveien nå er dødelig.
Invasjonen har også gjort meg langt mindre vennligsinnet mot resten av slekta til de som ble utslettet i Ingas gasskammer. Såpass negativ at jeg omtrent rustet meg opp til krig da jeg var på hytta og opplevde en heftig sverm med flygemaur som ville dele plattingen med meg.
Jeg følte meg brått langt mer positivt innstilt til både mygg, knott og klegg, de drar i hvert fall ikke med seg hele slekta når de skal plage noen.
Øverst «Fury», olje på lerret av Inga Dalsegg