Vi har hatt mange fine opplevelser sammen.
Takket være deg hadde jeg for første gang i mitt liv selvtillit når jeg kom gående på en parkeringsplass eller i et parkeringshus og skulle finne igjen bilen min. Før var jeg alltid lettere nervøs og usikker, mens jeg med flakkende blikk panisk prøvde å kjenne igjen den bilen jeg hadde ankommet i.
Du fikk parkeringsvakter, fergemannskap, og forbipasserende til å smile og hilse. Du har ført til store avisoppslag og spontane fotoseanser på de rareste steder.
Vi har hatt rojalt teselskap med både konge og dronning.
Apropos kongelige så må det nevnes at Dronning Elizabeth har vært med oss fast de siste 3 årene.
Sammen kom vi oss gjennom et brutalt møte med en hel flokk med hjort.
Du har stilt opp for meg på utallige kunstutstillinger og messer land og strand rundt. Vår siste tur sammen ble for å holde foredrag i Skaun.
Nå er alt over.
Jeg sitter alene igjen med hula-hula-damen fra dashbordet og savner prikkene dine, den smilende majesteten i baksetet, og blikket ditt omkranset av lange øyenvipper. Livet blir ikke det samme rett og slett.
Jeg trodde du trengte litt lett medisinering, men i stedet fikk jeg en telefon om at livet ditt ble avsluttet, brått og brutalt.
Min kjære Dottie er nå avskiltet. Det var kun vrakpanten igjen.
For meg som synes alle biler ser likedan ut var det en fryd å ha en rødprikkete bil. Dessverre fikk jeg verken med meg Dronningen i baksetet eller prikkene. Men minnene kan ingen ta fra meg.
Vennene mine er informert om at det bare MÅ bli et gravøl for bilen Dottie. Nå blir hun riktignok ikke til stede selv, men man kan vel ha en minnestund uten at den avdøde er der?
I helga måtte jeg låne meg bil for å komme meg til Sunnmøre for å ha kunstutstilling. Kjøreturen i en anonym svart bil gjorde meg om mulig enda mer oppmerksom på hvordan Dottie har lyst opp hverdagen på en hver tur. Nå var det ingen av de ansatte på fergene som smilte og hilste litt ekstra, ingen som innledet en samtale om bilen min på bensinstasjoner eller parkeringsplasser. Ingen kommentarer om fargerik bil på motellet der jeg bodde eller Kulturhuset der jeg stilte ut.
For ikke å snakke om at jeg nok en gang var like forvirret på en hver parkeringsplass og ferge i jakt på hvor jeg stod parkert denne gang.
Heldigvis fikk jeg en liten opptur i går. Plutselig kom det et spørsmål om Dottie sine vinterdekk var til salgs, noe de naturlig nok var.
En mekaniker (som tydeligvis har uvanlig god smak i bil-dekor spør du meg) har kjøpt Dottie og har en plan om å kunne få henne på veien igjen med hjelp av delene fra en annen identisk bil.
Avansert kirurgi der med andre ord. Det er mulig det vil ta litt lengre tid for Dottie å stå opp igjen fra de døde enn de kjente 3 dagene. Men jeg lever sterkt i håpet om å få bilder fra begivenheten og håper jeg vil få gleden av å se henne på veien igjen!
Uansett; først må det bli gravøl. Så får vi ta en markering senere når hun har gjenoppstått! Når en monark går bort, overtar den neste i samme øyeblikk. Herav uttrykket Kongen er død – Leve Kongen. I dette tilfellet blir det en pause i mellom, men jeg føler det uansett kan passe med en: Dottie er død – leve Dottie!
Enn så lenge er jeg på jakt etter ny bil.
Aller helst en stasjonsvogn med stort bagasjerom som er egnet for å frakte kunst, god koppholder som passer favoritt-tur-tekoppen min, prikker, øyenvipper og gjerne en kongelig passasjer i baksetet.
Øverst foto av meg og Dottie rett etter at Dronning Elizabeth begynte å bli med oss på tur
