Forrige uke kom jeg hjem fra ferie i USA, jeg har vært i forskjellige deler av USA tidligere, men over alt har jeg reagert på at porsjonene med mat er enorme og at alle kjører bil over alt. Ingen går eller sykler noe sted uansett hvor korte avstander det er snakk om. I tillegg spiser amerikanerne generelt enormt mye sukker og ferdigmat, og veldig lite frukt og grønnsaker.
Hver gang jeg har vært der har jeg endt opp med å seriøst savne fiber og grønnsaker. Jeg har selv alltid to velfylte grønnsaksskuffer i kjøleskapet og en full fruktskål på kjøkkenbordet.
Da jeg kom hjem følte jeg et sterkt behov for å komme på rett kjøl igjen.
Min venninne Stine stilte villig opp, Påskeaften skulle vi på skitur og forbrenne masse kalorier ble vi enige om! Værgudene slo til og ga oss sol fra skyfri himmel. Jeg spente på meg skiene rett etter frokost og dro til på hytta. Her var det omgjort å forbrenne mest mulig, så da var det lurt å ta en omvei om familiens hytte for å levere noen saker til opphavet.
Stines to yngste barn var derimot ikke helt der. De har kommet i den alderen der det ikke er så kult å være med på alt «håpløse» foreldre foreslår lenger. Toppturen ble dermed endret til et turmål i nærmiljøet med gode muligheter for klatring og aking. Om ikke annet fikk vi lagt inn en liten ekstra sving for å hente noen akebrett og støvler til de søte små, som da ikke er så små lengre.
Skal man starte et nytt og bedre liv er det bare å kjøre på og gjøre det skikkelig hadde jeg vedtatt for meg selv. Sekken min inneholdt derfor kun en flaske vann, en termos med te og en appelsin. Her skulle det ikke bli noen ekstra kalorier nei.
Dette var jeg overbevist om helt til Stine dro frem en sjokoladekake, en flaske med blåbælikør og en flaske øl fra sin sekk…. Jeg innså omtrent umiddelbart at jeg ikke har nok viljestyrke til å takke nei til slike gode tilbud, spesielt ikke siden alt var hjemmelaget.
Så da satt vi der på en fjelltopp, nøt sola, så på utsikten, spiste og kosa oss.
Heldigvis skulle jeg på hyttetur sammen med en annen venninne, Eva, dagen etter. Eva stilte med ski helt uten smurning, null skismurning i sekken sin, og skulle dra den omtalte sekken i pulk i stedet for å bære den, – fordi det var så mye lettere mente hun.
Eva imponerte der hun slepte pulken i sikksakk mellom kratt og kjerr på bakglatte ski opp bratte bakker, for ikke å snakke om da hun måtte gå fiskebein på flatmark. Dama har en imponerende kondis, jeg har aldri tidligere greid å holde tritt med henne på ski, men det greide jeg for første gang nå!
Jeg misunte henne så absolutt ikke situasjonen, men jeg sverger på at jeg nesten så henne gå ned en klesstørrelse der hun svettet og kavet seg mot hytta. Noe hun vitterlig ikke trenger.
Vel fremme viste det seg at pulken hun hadde slept opp inneholdt både sjokolade, potetgull, hjemmebakt kake, gode oster og vin, – så her ble det masse kos. Men vi spiste naturligvis både fornuftig middag, frokost og lunsj så det er sagt, en skitur til ble det også.
Da vi satt på en fjelltopp 2.påskedag og skuet utover fjellheimen mens vi spiste sitronkake spurte jeg Eva «Har jeg blitt brun og slank nå?»
Det er mulig tålmodigheten min ikke er den store til tross for alderen.
Det å komme hjem fra USA midt i påska med intensjoner om å leve på havregrynsgrøt og gulrot var altså ikke noe sjakktrekk.
Jeg har helt klart ikke blitt noe slankere verken i USA eller i løpet av mine få dager på ski i påska, men jeg har faktisk blitt litt brun i ansiktet om ikke annet. Og viktigst av alt er uansett at jeg har kost meg på tur sammen med gode venner.
