Dagdrømming og detaljer

https://ingadalsegg.com/wp-content/uploads/2015/05/dino-sky.jpg

 


Jeg har inntrykk av at koblingen mellom ørene mine og hjernen min fungerer noenlunde annerledes enn hos mange andre.

Jeg greier ikke å høre på en lydbok, – for jeg skjønner ikke hva jeg skal se på mens jeg hører. Det er mulig dette har sammenheng med min evne til dagdrømming og tankeflukt. For uansett hva jeg ser på har det en tendens til å sette i gang en rekke med tanker, og plutselig er hodet mitt opptatt med noe helt annet enn å kun høre på. I tillegg leser de så sakte, hvis jeg får lese selv kommer jeg meg tross alt igjennom samme bok på en tredjedel av tiden.

Det samme gjelder konserter, – konserter med mye som skjer på scenen er best, – for da har jeg mye spennende å se på. Noe som gjør det lett å være med og følge med. Men hvis alle er rolige begynner øynene mine å flakke, og brått er jeg like opptatt av å se på publikum som å se på scenen. Og da kan jeg plutselig være like opptatt av samspillet mellom noen i publikum som det jeg skulle ha hørt på.
Jeg spiller alltid musikk på atelieret, i hovedsak for å sette meg selv i en stemning for å male, – da bruker jeg bevisst forskjellige typer musikk alt etter hvilken stemning maleriet jeg jobber med nå skal ha. Men jeg hører ikke skikkelig etter. Jeg kan plutselig bli skuffet når jeg oppdager at jeg har ”gått glipp” av et par favorittsanger.

Den evnen min til å se på noe og så plutselig være et annet sted er så sterk at jeg alltid greier å finne noe nytt i mønsteret i taket når jeg ligger i tannlegestolen. Tannlegelampen kan også være spennende for den del. Og går jeg lei av hullene i takplatene ender jeg ofte med å fundere over hva jeg ville malt i taket der hvis jeg hadde fått frie tøyler.
Bare tenk hvor mye mer gøy rotfyllinger og trekking av visdomstenner hadde blitt med et stort takmaleri med masse små spennende detaljer!
Egentlig burde man hatt et slikt bilde i taket over gynekologstolen også.
Og *svisj* så er Inga et helt annet sted, mens hun pønsker på egnede motiv! Jeg håper inderlig jeg får et slikt oppdrag en dag!

Det samme med skyer, jeg kan bli kjempefascinert av å se på alle slags fabeldyr og monstre jeg kan se i en sky. Noe som av og til har ført til at jeg holder på å vri av meg hodet mens jeg kjører bil, – fordi jeg nettopp så en flodhest som hoppet hoppetau i en sky. Jeg leste nylig at dagdrømming mens man kjører bil kan være mer farlig enn å kjøre bil i ruspåvirket tilstand. Stemmer dette må jeg bare erklære meg selv ekstremt skyldig, samtidig som jeg ikke fatter hvordan jeg kan gjøre noe med det.

Til tross for hvor lite som da går inn via ørene mine blir jeg stadig overrasket over hvor mye andre mennesker ikke legger merke til av ting de ser. Når jeg er på utstillingsåpninger eller store messer møter jeg mange nye mennesker på en dag. Når man har hilst på 40 personer på kort tid har i hvert fall ikke jeg mulighet til å huske alle navnene.
Men utseendet og klær derimot, det blir noe annet. Så når navnene ikke sitter kan jeg gjerne ende opp med å forklare at det var hun med krøller som hadde det blå skjerfet og de perleøredobbene vet du. Eller han fyren som jeg vet jeg har sett før, han går alltid går i rutete skjorter, som oftest i røde farger. Og du vet hun eldre damen som var så hyggelig, og fortalte at hun kjente mine besteforeldre, hun hadde rosa leppestift og helt hvitt hår.

Denne visuelle hukommelsen kan av og til være et problem. De siste 8 årene har jeg feiret nyttårsaften med den samme gjengen. I fjor slet jeg med å finne ut hva jeg skulle ha på meg, jeg følte jeg trengte noe nytt. Da jeg sa til min venninne Stine at nei den kjolen kan jeg ikke bruke, – fordi den brukte jeg jo på nyttårsaften i fjor, og denne her i forfjor, ble hun ganske overrasket. Hun fattet ikke at jeg husket slikt. Jeg var skråsikker på at alle andre kom til å huske at jeg kom i samme kjolen to år på rad, og så viser det seg at de fleste ikke husker hva de selv hadde på seg en gang. Mens jeg altså husker hva alle de andre har hatt på seg på nyttårsaften de siste 8 årene….

Samtidig kan jeg beskrive en person veldig detaljert og så få til spørsmål hvilken dialekt vedkommende snakket. Det aner jeg som oftest aldri svaret på. Slikt legger jeg virkelig ikke merke til, – jeg aner ikke om vedkommende sa ikkje, itj eller ikke. Men hårfrisyren, fargen på øynene, klærne og kroppsspråket har jeg altså full kontroll på, i tillegg til at jeg ofte kan beskrive hendene til vedkommende. Hender er jo fascinerende, de forteller masse om en person. Og av til blir jeg overrasket når størrelsen eller fasongen på hendene til noen er helt annerledes enn forventet, noen har hender som ser yngre eller eldre ut enn jeg ville trodd, – noe som igjen får meg til å tenke på hvilken jobb de har hatt.
Men jeg har for lengst oppdaget at det i hvert fall ikke er noen som henger med når jeg begynner å forklare at vedkommende hadde små hender til å være så høy, og at det her var skikkelige arbeidsnever.

Men hvilken dialekt noen har, – det forventer de at jeg skal få med meg?

Jeg tror jeg konkluderer med at i hjernen min er det noen koblinger mellom ørene og hjernen som ikke er helt på plass.