Det er ikke alltid så lett å forstå…..

https://ingadalsegg.com/wp-content/uploads/2015/12/Pippi-forklaring.jpg

Min bestemor på farssiden har så lenge jeg kan huske vært av typen som kommer med halvferdige setninger, i tillegg glemmer hun gjerne ord. Vi er alle vant til at det ender opp med litt merkelige forklaringer. Gjerne av typen der man bør kjenne henne godt for å vite hva hun mener.

I senere tid har det begynt å gå opp for meg at dette kanskje er arvelig.

Pappa spurte meg om jeg ville spise middag hos dem nylig.
– Ja, kanskje det, – hva skal dere spise da? Spurte jeg.
Slik ris vet du, – svarte han.
Eeeeehhh….. – risotto? Spurte jeg
Nei, nei, – slik ris i en stor gryte med mye oppi vet du, – sa pappa.
Eeehhh….gryterett av noe slag du mener? Prøvde jeg.
Nei, ikke slik ris, slik lengre ris, laaaang ris! Kom det fra pappa, mens han gestikluerte noe langt med hendene.
Og det verste er at DA skjønte jeg faktisk hva han mente. Lengre ris måtte jo bare være nudler, og da var det altså snakk om wok med kylling og nudler.

Denne forklaringsevnen her mistenker jeg at han har arvet fra sin mor. Det er muligens fare for at flere i slekta også har lignende tendenser.

Min storesøster Anne spurte nylig bestemor ”Når var det din mor døde egentlig?”
”Njaaaa, hmmmmm, skal vi se, – enten så var det nå før du ble født……. – eller så var det etterpå….”
Det var jo greit å vite, da var det mysteriet oppklart!
Nå høres dette verre ut enn det er, den omtalte oldemoren døde nemlig 1 måneds tid etter at Anne ble født, så bestemor var altså inne på noe her.

Som tvilling har jeg vokst opp med å starte å si noe, trygg på at noen andre vet hva jeg skal si og dermed svarer meg før jeg har fullført setningen. Da jeg var yngre ble jeg av og til frustrert over at ikke alle skjønte det som foregikk i hodet mitt like godt som tvillingsøsteren min.

Når man tilbringer nok tid sammen med noen så skjer naturligvis slikt uansett. De senere årene har pappa og jeg snekret mye sammen, så mye at vi har utviklet et litt internt språk. Når han ber om vateren så vet jeg at han like gjerne mener vinkelen, så da spør jeg gjerne om han skal ha vater-vinkelen eller vinkel-vateren. Storesøster ga ham naturligvis vateren når han ba om den, det ble jo helt feil, til hennes frustrasjon.
Det samme er også tilfellet når pappa opg jeg går på tur, – om det er skitur eller multetur.

Denne uka her var jeg vitne til at den ene onkelen min ser på pappa og sier ”Jaaaaa, neeeeiiii, skal vi…?”. Pappa svarte ”Ja!” Så forsvant de to. Men da ante jeg virkelig ikke hva de snakket om eller hva de skulle.

Så har vi de menneskene som forklarer noe ved bruk av litt merkelige ord. Tenåringer bruker gjerne ord som ting og dings mye. Av typen ”du vet en slik ting som er så lur å ha når man skal lage slike ting vet du!”
Jeg har blitt veldig god til å skjønne alt hva ting og dings kan bety etter mange år med kunstelever.
Selv forklarer jeg gjerne maleteknikker til kunstelevene mine ved bruk av lydord og gestikluering. De vet hva jeg mener hvis jeg for eksempel ber de om å male bakgrunnen litt mer swissshhhhh og swooooshh, eller litt floff-floff.
Jeg spiller også en del musikk for noen av kunstelevene mine, ganske nylig sa en av de, en jente på 15 år, – ”Inga, kan du ikke sette på den sangen? Den sangen du vet? Den som ikke er Twisted Sister”
Jeg og en annen jente sier i kor ”Ja men den sangen er det jo også Twisted Sister som spiller”
”Nei, ikke den, den andre vet du” får vi til svar.
Da skjønte jeg umiddelbart at jeg måtte sette på Pink Floyd ”Another brick in the wall”.

Det er vel ofte slik at man blir flinkere jo mer man øver på noe. Etter utallige år sammen med bestemor, pappa, og utallige kunstelever tør jeg påstå at jeg snart har fagbrev i å forstå halvferdige, rare eller dårlige forklaringer.

Noen påpekte nylig at samtalene jeg har med katten min Frøya kanskje kan virke litt spesielle for utenforstående. Når Frøya svinser mjauende mellom føttene mine mens jeg lager noe med fisk til middag hender det vi har samtaler av typen
”Mjaaaauuuuuu”
”ja, ja, – jeg vet, du må bare vente litt”
”Mjaaaauuuu-mjauuuuuu”
”Det blir snart, prøv å vær litt tålmodig for en gangs skyld!”
”Mjaaaaaaaaauuuuuuuuuuuuu-mjau”
”Dette har vi snakket om før, – nå må du roe deg ned, – du skal få smake har jeg sagt!”

Mamma hevder at slikt som dette blir verre med årene, at jeg sikkert ender opp som pappa jeg også. Jeg trøster meg i mellomtiden med at Frøyapus alltid forstår hva jeg mener om ikke annet. Selv om hun altså ikke alltid hører etter, så det så.