Jeg har forstått at enkelte mener det er på tide at jeg kommer ut av skapet nå.
Jeg har ikke noe problem med å være åpen og ærlig om det meste her i livet – jeg er brutalt ærlig hevder flere av vennene mine. Enkelte hevder også at jeg deler litt vel mye av privatlivet mitt.
Men selv for meg er det ikke alt det er like enkelt å snakke høyt om.
Hva vil vel folk tro om meg nå?
Jeg ser for meg at hele imaget mitt vil knuses.
At denne innrømmelsen vil gå ut over identiteten min.
Jeg er vitterlig milevis utenfor komfortsonen min nå.
Siden tidlig barneskolealder har jeg hatt en sterkt utviklet gym-fobi, med andre ord i omtrent 40 år. Da jeg opererte skuldra mi for 13 år siden fikk jeg beskjed av både kirurg og fysioterapeut om at jeg måtte gå mest mulig på ski etterpå.
For meg var dette virkelig ikke en lett beskjed å få. Jeg hadde ikke vært i nærheten av en lysløype siden de faste skoleskidagene i grunnskolen. Bare tanken på å skulle gå rundt i ei oppkjørt skiløype mens alle de lokale skifantomene suste forbi meg – igjen og igjen – gjorde meg fysisk uvel. Jeg tuller ikke når jeg sier at jeg fikk økt puls, kvalme, frysninger og hetetokter om en annen bare ved å tenke på å måtte gjennomføre noe slikt. Barndommens skoleskidager har satte sine spor.
Ved god hjelp av tålmodige venner og pappa som støttekontakt kom jeg meg dog ut i lysløypa – og de lokale skifantomene ser ikke lenger like sjokkert ut når de suser forbi meg.
Mitt forhold til sport kan nok beskrives og oppsummeres med et enkelt ord; hat. Hat er et sterkt ord, et ord jeg virkelig ikke slenger om meg med i tide og utide. Men ordet misliker strekker faktisk ikke til i denne sammenhengen.
Alle som kjenner meg vet at jeg ikke ser sport – verken på tv eller live. Jeg unngår aktivt alle nyheter om sport, og jeg utøver ingen form for sport. I løpet av mine 48 år har jeg aldri sett så mye som 5 minutter av en OL-sending.
Sport og Inga i en og samme setning går i grunnen ikke uten at ord som IKKE eller HAT er med i samme setningen…
Men nå, nå er jeg tydeligvis på vei ut av skapet kan det se ut til…. Og nei, dette er jeg vitterlig IKKE komfortabel med.
For noen år siden skrev min ekstremt spreke venninne Mildrid på Facebook;
– Inga er vel den største skaptrimmeren vi har, hun er jo i aktivitet hele tiden, på spark, sykkel eller i et forrykende gangtempo.
Mildrid sin uttalelse var et svar til en som entusiastisk hadde spurt om det var slik at jeg hadde begynt å trimme?
Jeg leste spørsmålet og fikk frysninger. Min umiddelbare reaksjon var en kombinasjon av irritasjon og forvirring. Jeg greide faktisk ikke å svare.
Har JEG begynt å trimme? Nei tenk, det har jeg vel ikke!!!!
Men jeg er vant med å gå, sykle og sparke over alt. Som et resultat av at jeg knapt har eid bil.
Som kunstner blir det lite fysisk aktivitet jobb. Det å få litt frisk luft og bevegelse på vei til eller fra atelieret gjør meg bare godt. Jeg har aldri helt skjønt meg på friske folk som konsekvent bruker bil på alle korte distanser.
De siste par årene har jeg slitt med nervesmerter og nedsatt styrke i et bein. Det forrykende gangtempoet som Mildrid nevnte er borte. Det er vanskelig for meg å gå på hardt underlag, så jeg bruker spark eller sykkel så mye som mulig. Det er uansett bedre for både meg og miljøet enn at jeg kjører bil.
Jeg har alltid vært glad i å dra på hytteturer eller andre fjellturer – både sommer og vinter. Det har blitt noen diskusjoner med min venninne Stine innimellom, hun har prøvd seg på at vi skal på tur uten matpakke. Da blir det full streik fra meg, jeg vil ha tur med kos! Så klart vi skal ha med både god mat og termos med varm drikke. Jeg snakker ikke om et par brødskiver med ost her altså. Det skal være litt piknik-preg over det, jeg har dratt med meg både suppetermos, fruktsalat, hjemmebakt Napoleonskake, eggerøre, røkelaks, rykende varme rundstykker, jordbær, fylte pitabrød og mye annet på fjelltur. Det blir straks mye mer gøy å dra på lang fjelltur hvis jeg vet at det venter en koselig piknik ved målet.
3 dager i uka starter jeg dagen med fysioterapi, det hadde jeg aldri trodd skulle bli en fast rutine. Slik kroppen min har blitt ser det ut til at fysioterapeuten må innse at han aldri blir kvitt meg. Det har gått så langt at jeg til og med har kjøpt meg joggesko! Mitt forrige par kastet jeg sommeren 1994, etter endt videregående skole. Da skulle jeg aldri ha gym igjen, jeg var direkte yr av glede da jeg kastet de joggeskoene.
Sprek blir jeg nok aldri, men jeg har utfordret fysioterapeuten i balanseøvelser, og DER slår jeg han faktisk! Akkurat det må jeg innrømme er litt gøy. Det er mulig han legger seg i hardtrening nå hvis han leser dette. Men jeg har en fordel; mange år i sko med skyhøye stiletthæler har om ikke annet gitt meg god balanse.
Men altså…
Begynt å trimme? Nei, nå, nå får da folk gi seg!
Jeg har da absolutt ikke tenkt å bli noen sportsidiot!
Så nei – jeg holder meg her jeg er, har ikke tenkt å komme ut av noe skap – så det så!
Foto øverst av meg som ligger md beina i slynge på fysioterapien – mens jeg leser bok!