Jeg må nok bare innrømme det, jeg skulle ha innsett det for lenge siden, men nå er det altså på høy tid å tilstå: jeg er avhengig. Jeg vet ikke når det gikk over fra et normalt forbruk til en avhengighet, det er nok lenge siden. Og det skjedde gradvis. Det er flere år siden det holdt med bare en daglig dose, – folk flest trenger sikkert ikke det en gang, – jeg derimot bare må ha det flere ganger om dagen. Det er vanskelig å vite hvordan slikt starter, men jeg tror jeg i tillegg er noe arvelig belastet. Jeg skjønner at dette ikke er sunt, at det er bedre for kroppen min om jeg slutter, men jeg greier det rett og slett ikke.
Hvis jeg ikke har et lite lager hjemme til en hver tid får jeg faktisk litt panikk, jeg forstår at dette høres dramatisk ut for mange, men slik er det altså.
Som de fleste avhengige har jeg også min favoritt, – en foretrukket variant.
For ikke lenge siden var de fullstendig utsolgt for akkurat denne hos min lokale leverandør. Jeg ble fortvilet, svaret jeg fikk var at de selv ikke fikk tak i noe fra sin leverandør.
Dagene gikk, hver dag dro jeg for å sjekke om det var mulig å få kjøpt noe.
De ansatte på Coop Prix Rindal skjønte antagelig at noe var galt der jeg trasket som et vilt dyr i bur opp og ned langs ostedisken og spurte alle ansatte i nærheten om de ikke hadde fått inn noe Brie i dag heller? Da jeg fikk til svar at nei det hadde det ikke og at det nok kunne ta tid grunnet endringer i sortimentet endte jeg med å nesten rope i ren og skjær desperasjon til butikksjefen ”Men hva skal jeg spise da??”
Jeg tror ikke hun helt forstod problemet, – hun har sikkert et litt mer avslappet forhold til ost enn meg.
Jeg må ha ost flere ganger daglig, har jeg ikke minst 4-5 typer ost i kjøleskapet anser jeg det som tomt. Brie er som dere har skjønt favoritten over alle. Jeg er ikke så nøye på hva som er under osten eller sammen med osten, bare jeg får ost. Ost fungerer ypperlig på knekkebrød, kjeks, rundstykker, brød, i salater, i supper, i pastaretter, på fisk, – rett og slett til det meste.
Jeg nevnte tidligere dette med at arv kanskje var en faktor, – og har jeg arvet behovet for ost fra noen så er det nok fra pappa. For vi er begge skjønt enige om at ordet pålegg betyr ost. Mamma har opplevd at vi har klaget og spurt hvor pålegget er, – hvorpå hun peker på et rikt sortiment av pålegg på bordet. Uten at det hjelper oss i det hele tatt, for det var ikke noe ost der!
Jeg elsker blåmuggost med mitt egen hjemmelagde krydrede eplesyltetøy, parmesan piffer opp de fleste middagsretter, fetaost gjør salaten enda bedre, Ridderost er genialt sammen med spekeskinke eller salami og toppet med agurk og paprika. Og Brie da, Brie går til alt det, – jeg kjøper nok over snittet mye Brie. Jeg må si meg så enig med han i Jarlsberg reklamen, – for er det noe jeg ikke spiser så er det ost uten smak, av typen Mild Norvegia. Da er jo hele poenget borte!
Og når det gjelder variasjon av pålegg synes jeg selv det er ganske variert at jeg har mange typer ost å velge i, – det må da vel holde?!