Jula er en tid for tradisjoner, – en tid på året da veldig mange helst vil at alt skal være akkurat som før.
Jeg vet mange er uenige med meg, men jeg mener vi kanskje har godt av å prøve på noen små endringer innimellom, også i jula. Julemiddagen blir ikke ødelagt om man slår seg løs med noe nytt tilbehør eller en annen dessert. Julefrokosten kan være like hyggelig om man inntar den på et annet sted eller sammen med noen andre, og det er virkelig ikke verdens undergang om man pynter treet på en annen dag, eller innfører nye regler for pakkeåpningen.
Ofte er det jo også slik at når to personer med forskjellige tradisjoner flytter sammen så tar de litt fra begge og lager kanskje i tillegg noen egne nye tradisjoner.
Jeg setter stor pris på mange av juletradisjonene fra min egen barndom, men noe har jeg også endret på. Jeg har feiret jul både i Norge og i England. Jeg har feiret jul på hotell i en del av landet der jeg ikke kjente noen, da jeg hadde en musiker-kjæreste som turnerte og jobbet hele jula. Jeg har også tilbragt jula helt alene uten noen, mens jeg har grått mine modige tårer over telefonen til mamma og pappa. Den jula gikk alle planer i vasken og jeg satt alene og spiste nudler og drakk vin på juleaften. Jeg har også feiret koselig venne-jul uten noe familie.
Den juletradisjonen fra egen barndom som jeg kanskje setter mest pris på er den store julefrokosten 1. juledag. Da har vi ekstra mye godt pålegg, flere sorter brød, og det serveres varm sjokolade med krem til, – det er uhyre viktig at det IKKE er vanlig kakao, – men varm sjokolade. Mamma og pappa har alltid invitert gjester på julefrokosten 1.juledag, så det hører også med hos oss. Bordet er alltid ekstra fint pyntet med juleduk, sølvbestikk, fint servise, levende lys og juleservietter.
Jeg har vokst opp med at ikke noe julepynt skal frem før lille juleaften, men den tradisjonen har jeg brutt. Jeg bodde i England i 7 år, og der kom julepynten frem tidlig. Mange hadde juletreet oppe fra første søndag i advent. Selv pynter jeg gjerne treet til vintersolverv, som er 21.desember. Jeg har aldri skjønt greia med minimalistisk, stilren jul, der all julepynten skal være i hvitt og sølv, og gjerne nyinnkjøpt.
For meg er det koselige med å pynte til jul å huske alle minnene hver gjenstand gir. Når jeg pynter til jul går jeg for full pakke med maksimalisme og nostalgi.
Jeg har flere esker med gamle knuselige juletrekuler som jeg fått og arvet etter besteforeldre, jeg har nisser med sirlig løkkeskrift under der det det står navn og dato under, f.eks Til Inga fra mormor og bestefar jula 1978.
Og så er det den julepynten som har andre typer minner med seg, slik som den litt slitne røde musa laget av en pompong som jeg fikk av min bestevenninne Heidi da jeg var 6 år og vi flyttet. Eller de kule juletrekulene formet som høyhælte sko som jeg fikk av noen av kunstelevene mine, og jule-nebbdyret jeg fikk av min venninne Unni da hun var i Australia.
I tillegg har jeg mange fine flettede juletrekurver, blant annet en med navnet mitt på. Pappa satt en jul for lenge siden sammen med meg og tvillingsøsteren min og hjalp oss å flette inn navnene våre på juletrekurver.
Mens jeg pynter husker jeg alltid hvem jeg har fått akkuratt dette fra, mange gode minner kommer frem, og historiene fortelles gjerne, både til villige og uvillige lyttere.
I familien Dalsegg har vi et årlig ”rituale” på julekvelden kl 17.00. Dette har vært uendret alle stedene vi har bodd.
Mamma åpner vinduet for å høre at jula ringes inn, og ingen får lov til å spise før den tid. Jeg husker noen spesielt kalde år der vi satt stivpyntet og tynnkledd, vinduet var på vidt gap i desemberkulda, og mamma hang med hodet ut av vinduet mens hun sa ”hysj, hysj, nå tror jeg de begynner snart!” Noen av oss barna ropte at vi frøs og kunne hun ikke lukke vinduet snart? Men uansett roping og kald trekk, så synes vi jo at dette hører med. Når alle har hørt at jula har ringt inn sier vi ”god jul” og skåler, da først er det lov å begynne å spise, – for da har julehøytiden offisielt begynt.
Når vi la oss på julekvelden var det alltid viktig å henge opp julestrømpen på spisebordstolen sin, og høyt og tydelig si at man fremdeles trodde på Julegeita. Den kommer kun til dem som tror på den sa mamma og pappa. Alle vi tre barna hadde hver vår julestrømpe, de er ganske små, sydd i rød filt, og de har forbokstavene våre på.
Julegeita er en tradisjon pappa hadde med seg fra sin barndom (ifølge mine foreldre holdt Julegeita i all hovedsak til i Øvre Surnadal). Om morgenen 1. juledag lå det alltid noe lite oppi strømpen, gjerne noe marsipan og en mandarin.
Det aller beste var når det lå en lapp der med et hint, f.eks ”her er det kaldt” da måtte vi løpe rundt og lete på alle kalde steder, helt til vi fant neste lapp, – det kunne være i kjøleskapet eller i fryseren. Der lå det en ny lapp med et nytt hint, og så fartet vi rundt i huset i stort tempo helt til vi fant overraskelsen fra Julegeita!
For øvrig har Julegeita en håndskrift som minner veldig om pappa sin, men det er nok bare fordi de begge kommer fra Øvre Surnadal.
Uansett hva du tror på og hvordan du velger å tilbringe jula, så ønsker jeg deg en koselig og trivelig julefeiring!