Det var som en åpenbaring, og brått følte jeg meg som en usynlig liten grå mus

https://ingadalsegg.com/wp-content/uploads/2022/01/steinar-stine-sko-scaled.jpg

Jeg har feiret nyttårsaften med den samme gjengen i over 10 år, det har blitt en koselig tradisjon. Men med pandemi og smittevern var det på tide å tenke annerledes denne gangen. Det å være hjemme fristet ikke, for aller første gang valgte jeg dermed å dra på hytta i anledning dagen. Jeg følte meg sikker på at det ville bli koselig å være langt til fjells.

Med en hytte uten strøm og vann var det mildt sagt ikke aktuelt å prøve seg på en kalkunmiddag. Samboeren og jeg pakket i stedet med oss lutefisk, lemse, fakler og Champagne. Litt ironisk tatt i betraktning av at jeg bare ett år tidligere hadde kommet med høylytte utbrudd da jeg satt og mimret og leste i Hytteboka og kom over et avsnitt der min mormor kunne fortelle at hun hadde servert lutefisk til gjester på hytta på starten av 70-tallet. – Er det mulig, laget hun lutefisk på hytta??!!!! Utbrøt jeg. – Ja det var jo lurt, svarte mamma, lutefisk er jo raskt og lettvint å lage.

Vel, på årets siste dag i 2021 fulgte jeg altså i mormors fotspor. Jeg serverte lutefisk på hytta. Jeg er glad i farger og elsker å pynte meg med både kjoler og smykker. Men på hytta har det alltid vært en mildt sagt enkel kleskode. Favorittgenseren min på hytta har jeg arvet etter pappa. Mamma strikket den til ham før jeg ble født.
Vi har er et assortert utvalg med klær fra forskjellige tiår på hytta, både 70-, 80- og 90-tallet er godt representert. Det falt meg ikke inn å pakke med meg en kjole. Fokuset var på fakler, god mat og god drikke, inkludert alt vi trengte for en bedre frokost og lunsj første nyttårsdag.

Hytta vår ligger usjenert til, jeg kaller mine venner Stine og Steinar for hyttenaboer, men det tar faktisk 17 minutter å gå mellom hyttene våre på ski. De to hadde tenkt å feire dagen på sin hytte, men valgte i stedet å ha nyttårsmiddag hjemme med barna. Vi avtalte at de skulle komme opp til oss på hytta etter middag og fjøs.
Samboeren og jeg tente fakler og lykter ute og ventet på gjestene som da hadde en times skitur i kveldsmørket opp til oss. Det eneste jeg så da de ankom var lysene fra hodelyktene, en knallfarget refleks-jakke og refleks-sekk som lyste opp. Etter hvert som de kom inn i gangen og fikk av seg votter, luer og skiklær var det mer som en åpenbaring. Der stod de stivpynta i finstasen; – det er jo nyttårsaften! som de sa.
Nyttårsaften 2021er uten tvil første gangen noen har tatt en piruett på hytta vår iført høyhælte rosa glittersko og tyllskjørt.
Jeg aner ikke hva slags forventninger de to hadde til kveldens kleskode, men Stine nyter fremdeles at hun var langt mer pynta enn meg. Jeg mistenker at jeg vil få høre dette de neste 10 årene, eller muligens til vi to sitter sammen på aldershjemmet og mimrer tilbake.
Jeg føler meg fremdeles som en liten grå mus bare ved tanken.
I tillegg til å ankomme i fantastiske antrekk hadde de tatt med seg noen overraskelser. Opp fra ryggsekken kom det kake på krystallfat, inkludert tilhørende sølvkakespade, hjemmelagde karameller og kjeks, champagneglass og mye mer.

Det ble en uforglemmelig nyttårsaften på så mange vis. Da gjestene dro hjem fikk jeg et øyeblikk et lite flashback til en fjelltur jeg hadde med Stine og datteren hennes for 12 år siden. Vi to voksne hadde på oss vanlige turklær mens datteren Trine som da var 5 år hadde dratt på seg et alveskjørt i rosa og mintgrønn tyll utenpå buksa. Jeg glemmer aldri synet av Trine som løp i full fart over ei våt myr så det sprutet i det antrekket!
Nå på nyttårsaften stod hennes mor og dro på seg skibukse under en nydelig retrokjole med stort tyllskjørt, før hun gikk hjem på ski. Jeg har fotografiske bevis fra begge disse turene så det er sagt.
Det er mulig det er noe arvelig? I den anledning bør det kanskje nevnes at jeg også er i slekt med disse to…
Jeg har ofte blitt spurt om jeg ikke synes det er ubehagelig å være såkalt overpyntet? Jeg har aldri tenkt noe særlig over det. Jeg trives i kjole og skjørt, aller helst kombinert med hårpynt og smykker. For min del opplevdes det mye verre å være en av de to som ikke hadde pyntet seg på nyttårsaften – selv om vi var på hyttetur!
Det kommer naturligvis aldri til å skje igjen. Som Stines datter Trine sa en gang hun var 4 år og bygde snøhytte sammen med oss – vel og merke iført bobledress med skjørt utenpå; «Mamma, jeg har på meg det jeg vil, og du har på deg det du vil – greit?»
Trives man med tyllskjørt på fjelltur så er vel det greit!

Vel det er godt mulig det blir feiring av nyttårsaften på hytta flere ganger, men da vil jeg prioritere å få plass i ryggsekken til en fin kjole og et par sko i tillegg til all maten!

Øverst foto av skotøyet til Stine og Steinar på nyttårsaften på hytta. 

Velkomstkomiteen hadde sørget for lykter og fakler, men lå dårlig an på klesfronten
Gjestene gikk for høy glamourfaktor – det var jo nyttårsaften