Etter å ha bodd alene i 11 år har jeg vært vant til å finne saker og ting der jeg la dem fra meg. I februar fikk jeg samboer.
Mitt lille univers er brått totalt forandret…
Min venninne Stine lyste av åpenlys skadefro før samboeren flyttet inn, hun gledet seg vilt til kaos i Ingas hverdag. Selv hadde jeg nok på et vis glemt litt hva jeg gikk til.
Jeg som har vasket klær på faste dager, alltid hatt stålkontroll på hva som finnes i kjøleskapet til enhver tid, og alltid visst hvor alt i huset befinner seg, tenkte egentlig ikke over at en middelaldrende mann lager en del mer kaos enn en eldre katt. Min hovedbekymring før han flyttet inn var at det ikke var nok plass i klesskapet, – for ikke å snakke om plassen i yttergangen siden han har sko på størrelse med livbåter.
Mitt lengste samboerskap er med katten Frøya på 19 år. Vi to er ekstremt samkjørte, Frøyapus fyller ikke opp skittentøyskurven, hun spiser aldri opp osten for så å glemme å skrive ost på handlelisten, vi er begge enige om at vi kan spise fisk til middag minst 5 dager i uka, og hun krever aldri å få vite når jeg er ferdig på jobb.
Det er mulig det finnes større problemer, men noe av det verste er denne ryddinga hans. Mannebeinet går altså rundt og rydder hele tiden! Det må da gå an og la noe ligge i fred på kjøkkenbenken eller bordet til jeg er ferdig med å bruke det før han skal rydde det bort?
Det er sikkert god ment, men han er rett og slett litt vel ivrig i tjenesten. Når jeg lager middag legger jeg frem forskjellige ingredienser som skal i maten. Der står jeg da og kutter opp grønnsaker, uten å se opp strekker jeg meg etter f.eks paprikaen for å oppdage at den er borte. I starten ble jeg like forbauset hver gang, fattet bare ikke hvor den aktuelle grønnsaken hadde gjort av seg, – holdt jeg på å få et snev av Alzheimers kanskje?
Men nei da noen hadde altså hjulpet til og ryddet den vekk….
I helga hadde jeg flere gresskarlykt-verksted på atelieret mitt, med fullt hus og et langbord fullt av sakser, taperuller, småspiker og kniver i alle slags størrelser. Det nærmer seg slutten og jeg sitter og hjelper noen, strekker meg etter en litt mindre kniv, – nei, – den er borte…. Alle knivene er borte… Jeg måtte forklare til 12-åringen som fikk hjelp at jeg dessverre slet med en samboer som var litt i overkant glad i å rydde, – også når han er med meg på jobb. Hun ristet oppgitt på hodet og var i grunnen enig i at det var en uting. Han burde jo ha skjønt at vi ikke var ferdig med knivene enda må vite!
Hun firbeinte samboeren har jeg noenlunde kontroll på. Den enkleste måten å stoppe uønsket oppførsel fra Frøyapus på er å distrahere henne med en katteleke eller en bit brunost. Kos kan også fungere.
Nå er det jo ikke slik at jeg vil ha slutt på all rydding. Det er supert om han rydder og vasker ETTER at jeg er ferdig på kjøkkenet, eller etter at kurset er ferdig, så her tenker jeg at det er timingen vi må jobbe med.
I min desperasjon spør jeg da dere, – hvilke teknikker fungerer for å distrahere en mann som tror han hjelper til med å rydde opp rundt meg på kjøkkenet? Jeg vet mange bruker spruting med vannpistol på katter, det fungerer kanskje ikke like bra på mannfolk i 50-åra? Katteleke og brunost fungerer ikke har jeg funnet ut!
