Jeg er neppe den eneste dyreeieren som har opplevd det som en kamp å få med seg sin firbeinte til veterinæren.
Jeg har forsøkt å presse en katt inn i et bur, samtidig som alle fire poter brått stritter i alle retninger og kroppen bukter seg som en slange. Jeg har opplevd sarte søte puser bli til de reneste villdyr hos veterinæren, men jeg har også opplevd katter som blir ekstremt rolige og lydige når de først har ankommet disse fremmede omgivelsene.
Sist jeg var med storesøster og hennes pus til veterinæren fikk vi beskjed om å vente mens de tok blodprøve av pus. Det skulle ta 10minutter, men det varte og rakk, og da dyrlegen til slutt kom ut så det ut som han hadde vært i et skikkelig basketak. Den bittelille seniorpusen hadde helt klart satt spor etter seg.
Min kjære Nils hadde nylig pådratt seg en stor pelsklump på magen. Den satt såpass tett inntil huden at det var umulig å prøve på noe klipping. Nilsepusen har tykk og lang pels, og han elsker å bli børstet – bare ikke på magen mellom bakbeina der klumpen naturligvis satt.
Vi måtte ha profesjonell hjelp, så jeg bestilte time hos veterinær. Nils hadde aldri vært hos dyrlege før, så jeg var litt spent. Han kom nemlig til meg som voksen katt, og ble i sin tid kastrert hjemme på badet hos forrige eier. Han er riktig så samarbeidsvillig når det er bare oss to, men han kan være litt selektiv i forhold til nye mennesker.
Er det noe husets store jeger liker så er det hytteturer. Han går til hytta på egne poter sommer som vinter. Bur har han ikke hatt kontakt med siden den dagen han ble kjørt hit for å flytte hjem til meg. Jeg har investert i eget bil-sikkerhetsbelte for katter, så når vi skal på hytta sitter han trygt i bilen, har utsikt, og får kontakt med meg – han føler seg trygg og trives med det. Det er aldri noe mjauing eller klaging slik jeg har opplevd med katter som sitter i bur på biltur. Han hopper selv inn i bilen, setter seg på plassen sin og venter rolig til jeg fester sikkerhetsbeltet. Så kjøreturen bekymret meg ikke.
Men jeg var litt usikker på om bur likevel kunne være lurt da vi skulle til veterinæren. Hva om vi møtte en annen pasient ved ankomst – en stor hund eller noe som gjorde at han ble redd? Jeg satte buret i bilen, som en plan B.
Med det milde været vi har nå har den store jegeren tilbragt unormalt mye tid ute på jakt etter mus og vånd. Men han kommer alltid inn til frokost når jeg står opp.
Jeg måtte kjøre senest kl 10. Klokken 09:50 hadde jeg enda ikke sett noe til Nils. Jeg begynte å bli noe stresset, hadde han virkelig skjønt hva som foregikk? Hadde han tenkt å forsvinne nå? Jeg gikk ut og ropte mens jeg stirret på klokka og ristet på noe kattegodteri. Vipps så kom en svart pelsball byksende som en rakett. Han hadde nok bare blitt forsinket på jaktrunden sin!
En forsinket frokost ble servert omtrent samtidig som jeg fikk på ham sele. Han ble tydelig noe forvirret over dette siden jeg var iført kjole i stedet for turklær og det ikke var noe tegn til ryggsekken.
Vi kom oss inn i bilen, og jeg var litt spent på om jeg ville få noen reaksjon da jeg svingte nedover mot Surnadal i stedet for den faste ruta som betyr hyttetur. Men pusegutten satt bare i ro og kikket på sine nye omgivelser. Helt til jeg måtte stoppe på rødt lys grunnet veiarbeid. Da strekte han seg opp, kikket utålmodig ut og utstøtte et par høylytte mjauuuuu. Bykjøring hadde med andre ord helt klart ikke vært noe for ham!
Vel fremme hos veterinæren tok jeg sjansen, pusegullet hadde jo utvist eksemplarisk oppførsel så langt. Buret fikk stå igjen, jeg festet på ham bånd, og Nilsebass trippet inn døra hos veterinæren på egne poter. Muligens ikke et helt vanlig syn forstod jeg på reaksjonen der inne.
Nye omgivelser krever alltid en sjekk, så han spaserte en liten runde på disken før veterinæren var klar for å ta imot han. Pelsklumpen ble raskt fjernet, pus ble i tillegg mikrochip-merket og innen besøket var over hadde han ikke bare tatt runden inne på undersøkelsesrommet og satt seg godt til rette på tastaturet mens hun prøvde å loggføre vekten hans. Han hadde i tillegg sneket seg inn på personalrommet og laben, før han avsluttet med å tråkke litt på kortterminalen da jeg skulle betale for kalaset.
Veterinæren prøvde å spandere kattegodteri to ganger, men det hadde ikke Nils tid til – her var det alt for mye nytt og spennende å sjekke først.
Da vi kom hjem fikk jeg et blikk som tydelig sa; kjørte vi virkelig så mye bil for noe så raskt og enkelt? Han hoppet ut av bilen og la seg sporenstreks ned på bakken og rullet seg rundt i en solstripe.
Jeg er i hvert fall ikke bekymret for fremtidige turer til veterinær. Jeg tror heller ikke pusegullet har blitt stemplet som dyrlegens store skrekk, selv om han var i overkant nysgjerrig og likte å snoke litt rundt omkring. Selv hevder han naturligvis at han sjarmerte dyrlegen i senk og at hun ikke kommer til å glemme Nils med det første.
Øverst foto av Nils mens han prøver å assistere veterinær Karoline
