For første gang i mitt liv kan jeg virkelig si at jeg har opplevd seriøst elektrisk stemning. Helga mi har vært så elektrisk at gnistene formelig har fløyet veggimellom.
Det var ikke planlagt, det bare ble slik, det kom som lyn fra klar himmel, og startet virkelig med et smell. Det ble nesten litt for mye for hjertet mitt.
For å være mer nøyaktig var det vel noe knitring og lysglimt først, – fulgt av høylytte utrop fra undertegnede. Nå har jo elektrosjokk vært populært i psykiatrien i perioder, – men jeg tviler sterkt på at hjemmevarianten med å sette strøm gjennom seg selv via skjøteledningen til gressklipperen har noen positiv helseeffekt.
Slik kan det nemlig gå når en noe stresset kunstner skal være supereffektiv og gjøre alt på en gang. Jeg satte noe laks til marinering i kjøleskapet, og skulle så bare klippe plena i rekordtempo da det så ut som det skulle bli regn. Gressklipperen min er en liten elektrisk sak, etter bare få minutter begynte den å streike. Problemet er helt klart skjøteledningen. Jeg har montert mange støpsel i mitt liv, – både engelske og norske, så en stikkontakt kan jeg da fikse i en fei tenker jeg.
Løper inn, henter verktøy, og begynner å skru. Bare så inni hampen teit ev meg at jeg glemte å dra ut støpselet i andre enden av den 30 meter lange ledningen …. Stemningen ble brått meget elektrisk, – så elektrisk at gnister fløy faktisk. Skrujernet fløy i en retning, skruene i en helt annen, og stikkontakten hang fast i hånda mi, mens jeg kom med noen ord som ikke egner seg på trykk.
Kort oppsummert fikk jeg for første gang testa ut det lokale ambulansepersonalet, meget trivelige og effektive folk så det er sagt. Jeg har noen metalldeler i høyre skulder, metall leder som kjent strøm, så det hele ble ikke noe bedre av det. I tillegg til elektrisk stemning har nå hjertet mitt blitt behørig sjekket og godkjent. Fingrene på høyre hånd er fremdeles litt numne, skuldra er øm og vond, og formen er ikke helt på topp. Ny skjøteledning står nå på ønskelista til bursdagen min, og elektrosjokk-terapi skal garantert aldri testes.
Hvis dere trodde dette var nok spenning for en helg tar dere dog feil. I løpet av helga har jeg også deltatt på den mest spesielle og unike bursdagsfeiringen jeg har opplevd. Min venninne Kristin Merethe fylte år og hadde invitert 3 utvalgte venninner på spøkelses-bursdags-piknik-pysj-overnattings-selskap.
Da jeg først ble invitert fikk jeg kun beskjed om å ta med sovepose og liggeunderlag for å feire bursdag. Det var alt jeg fikk av informasjon, da visste jeg ikke noe om verken tema eller sted. Nå har jeg jo fått med meg at det er noe som heter Friluftslivets uke og nattinaturen, og tenkte dermed først at det kanskje var en sammenheng der, men slik var det altså ikke.
Bursdagsbarnet og hun ene er hellig overbevist i sin tro på spøkelser. De syntes dette var skikkelig spennende og skummelt. Vi andre to tilhører den noe mer rasjonelle enden av skalaen.
Denne feiringen har gitt meg opptil flere gode historier som nok vil bli dratt frem ved mange anledninger de neste årene.
For det er ikke så ofte man hører om fire middelaldrende damer som drar med seg alt fra luftmadrasser til soveposer, vannkoker, vaffeljern, middagsmat, sjokoladekake, porselenskopper, levende lys, duk, blomster, ballonger, hvitløk mot vampyrer, en hel frokostbuffé, to telt, fluktstoler, 10 meter skjøteledning, en varmeovn, et lass med varme klær, gravlykter, hodelykter, våtmopper, servietter med hodeskaller, en skikkelig skummel dukke, en bok med spøkelseshistorier og MYE MER for å feire en 42-års dag på et sted der det ryktes at det spøker?
Vi var som sagt fire damer, men måtte altså kjøre to stasjonsvogner for å få med oss alt.
Til sammenligning sier annonseringen for nattinaturen.
«En natt i naturen trenger ikke å være en vanskelig eller storstilt ekspedisjon. Små turer gir store opplevelser – og ofte kan det enkle være det beste. Slå opp et telt i hagen, dra dyna ut på balkongen, ta med venner og sov på en fjelltopp eller legg deg på en strand»
At små turer kan gi store opplevelser erfarte vi, men punktet om at det ikke trenger å bli en storstilt ekspedisjon slet vi muligens mer med.
Vi har i ettertid skjønt at enkelte synes vi er rimelig gale, mens en del andre bare ler og rister på hodet.
Kvelden ble uten tvil uforglemmelig. Og utrolig nok var det hun som var mest spent og ivrig som sov best, – hun som var nr 2 på skalaen lå med en tent hodelykt i hånda hele natta, men sov bra innimellom. Vi to som tok det hele med knusende ro sov faktisk minst, – men ikke på grunn av spøkelser eller andre overnaturlige vesener. Årsakene var nok heller dårlig komfort og en god del støv (legg til ufrivillig elektrosjokk for min del.)
Det er lenge siden jeg har opplevd så mye hvining og fliring, vi glemte til og med å få med oss at klokka ble tolv. Dessverre ble jeg nekta å lese mer enn en halv side av spøkelsesboka mi høyt, den troende delen av selskapet satte heller ikke noe særlig pris på at Stine sin gamle dukke deltok. Den ble stemplet som alt for skummel.
Vi har etterlatt noen spor etter oss, – så spenningen er ikke over, – nå venter vi spent på respons fra de neste som ankommer den omtalte bygningen.
Bursdagsbarnet var strålende fornøyd og har fått blod på tann, hun har allerede kommet med forslag til neste skumle sted vi kan overnatte.
