En barndom preget av voksnes misbruk

https://ingadalsegg.com/wp-content/uploads/2020/04/Alex-Inga-–-Kopi.jpg

I mange år hadde jeg en bestevenn som var som en sønn for meg. Han het Alex, var 10 år yngre enn meg, og han kalte meg mamma. Det høres unektelig litt rart ut og kalle en venn for mor, men jeg så virkelig på ham som en sønn i mange mange år.
Jeg møtte Alex da jeg bodde i England, han hadde en barndom og oppvekst preget av voksnes rusmisbruk. Da jeg ble kjent med ham var han 14 år og bodde hos sin gamle mormor. En mormor som bodde i byens mest tvilsomme strøk og nok drakk litt for mye. Likevel var dette et langt bedre alternativ enn å bo hos hans egen mor. Faren var aldri til stede.

Når jeg sier byens mest tvilsomme strøk mener jeg virkelig det. For meg som har vokst opp i trygge omgivelser i Norge var det et sjokk da jeg første gang satte foten i et slikt strøk. Alle husene var nedslitte og falleferdige, mange vindu var knust og dekt av store treplater. Det lå hauger med skrot foran alle husene. Hvis du kjørte bil dit måtte du passe på at alle dører var låst fra innsiden. Var du dum nok til å kjøre en fin bil, og i tillegg gå ut av den, ble den antagelig stjålet eller ødelagt minutter etter at du hadde forlatt den. De fleste som bodde der hadde aldri fullført grunnskolen, og det bodde en overveldende andel unge tenåringsmødre i nabolaget. Absolutt ikke et strøk du hadde lyst til å gå gjennom alene.

Til tross for at jeg så hvordan han bodde, møtte mormoren, moren og flere av søsknene fikk jeg likevel jevnlige sjokk-opplevelser i starten av vennskapet vårt.

Som da jeg inviterte Alex hjem til meg på middag og han kalte meg en snobb fordi jeg dekte på bordet og vi spiste der. I en alder av 15 år hadde han aldri spist middag ved et bord før. De hadde nemlig ikke så mange møbler hjemme hos ham, kun en sofa. Så han hadde stort sett spist alle måltid sittende på stuegulvet foran en tv.
Eller da jeg lagde laks til middag, og Alex spurte meg hva slags gigantisk kjempefisk dette var. Han hadde kun sett fisk i form av tunfisk på boks, og trodde all fisk var på størrelse med sardiner.
Eller da han skrøt til vennene sine over at alt var så fancy og luksuriøst hjemme hos meg. Inga har til og med en fruktskål på kjøkkenbordet, og den er det ALLTID frukt oppi kunne han fortelle dem.

Listen over lignende episoder er uendelig lang.
Morsinstinktet mitt slo til, jeg ønsket å beskytte og hjelpe ham så godt jeg kunne. Kort fortalt begynte Alex å overnatte hos meg når det passet seg slik, i perioder bodde han der. Han var en utrolig snill og velmenende gutt, men bakgrunnen hans førte også med seg mange problemer.

Ingen voksne hadde noensinne brydd seg om han gjorde lekser, eller om han i det hele tatt dro på skolen. Så han skulket stort sett. Når du ikke en gang har fullført grunnskolen vokser det ikke jobbtilbud på trær.
Han hadde heller aldri lært om ansvar, eller om forpliktelser. Alex hadde vokst opp i et samfunn der den sterkestes rett gjaldt, der man tok voldelig hevn hvis man følte seg urettferdig behandlet. Der man stjal, løy og bedro til man fikk det man ønsket seg.

Hans mest fremtredende minner om sin egen mor er at hun kom på besøk og hevdet alt skulle bli bra, lot som hun hadde skikket seg. Det gikk aldri slik. Når alle i huset sov stjal hun barnas sykler, leker, spill og alt annet hun kunne få med seg og solgte det for å få penger til å finansiere rusmisbruket sitt.
Dette skjedde gjentatte ganger. Andre ganger kom hun midt på natta og ropte høyt utenfor for å bli sluppet inn, hun trengte et sted å sove og noe å spise. Det gikk aldri fredelig for seg. Hun både knuste badedøra og tente på møbler.
Likevel fikk hun nye sjanser igjen og igjen.
Fra Alex og jeg møttes ble jeg den han kalte mamma, mens han kalte sin biologiske mor ved navn.

Selv om jeg jobbet på harde livet for å hjelpe ham med å få en jobb gikk det ikke alltid så greit. Jeg har ikke tall på hvor mange jobber jeg hjalp ham med å få som ble ekstremt kortvarige. Det var aldri vondt ment fra hans side, det handlet stort sett om at han ikke tok ansvar for egne handlinger, ikke tenkte på konsekvenser eller fremtid. Penger ble brukt raskere enn de kom inn, løfter ble kun holdt hvis det passet seg slik. Et resultat av oppveksten han hadde hatt.

Nå er han 35 år. Han har heldigvis fått orden på livet sitt, det hjalp at han flyttet til en annen del av landet, og kuttet all kontakt med sin mor. Han trives godt på jobb, han jobber i et supermarked og han har samboer. Begge deler har vart i flere år. Det høres kanskje ikke så unikt ut, men for ham er det det.

I fjor greide ikke storebroren hans noe mer. Robert hadde lenge slitt med alkoholisme og psykisk sykdom på grunn av sin mor, og valgte å avslutte livet sitt i en alder av 36 år.

Som Alex sier var årsaken til brorens alkoholisme og psykiske problemer at moren aldri greide å prioritere barna sine foran sitt eget rusmisbruk. Storebroren greide aldri å gi slipp på henne, og det forgiftet livet hans.
Deres mor fikk beskjed om å ikke møte opp i begravelsen, alle søsknene stod samlet om at hun var ikke var ønsket. Likevel kom hun, og hun tok seg til rette. Alex valgte å ignorere henne og ikke snakke med henne.

Det kan høres brutalt ut å velge bort sin egen familie, men jeg tror det er det riktige valget i enkelte situasjoner. I ekstreme situasjoner må man faktisk være så egoistisk. Senest i dag fikk jeg en melding fra Alex der han skrev; «Du var den beste mamman jeg noensinne kunne håpet på, og jeg kommer alltid til å elske deg.»

Det finnes rusmisbrukere i alle samfunnslag, enkelte har langt bedre muligheter til å skjule misbruket sitt enn familien til min venn Alex hadde. Men situasjonen til de som vokser opp i det er ikke nødvendigvis noe bedre for det.

 

Foto av Alex og meg for en del år siden