Etter 11 år alene skal jeg brått bli samboer…..

https://ingadalsegg.com/wp-content/uploads/2019/02/Inga-Tom-1-–-Kopi.jpg

Jeg har bodd alene i 11 år, – vel ikke helt alene da, – jeg har jo bodd sammen med kattene Balder og Frøya. De siste 5 årene har det kun vært Frøya og meg.
Vi trives veldig godt sammen og vi har mange uskrevne husregler. Når man har bodd alene såpass lenge kan man bli noe sær. Jeg må nok innrømme at både Frøya og jeg er noe eksentriske.

Hjemme hos har vi viktige husregler av typen; hvis pus tror hun vil ut går hun aldri strake veien fra sofaen mot yttergangen. Mennesket som skal åpne ytterdøra må være med å gå en runde om kjøkkenet først. Det kan jo ha skjedd noe spennende der siden sist må vite. Er det vinter og nysnø må man være med helt ut og tråkke sti så Frøyapus ikke drukner i snøen.
Når man tenner opp i ovnen om morgenen og etter jobb må man klappe pus med en hånd mens man legger inn ved og prøver å tenne fyrstikk med andre hånda (hvis dette ikke gjøres fører det til demonstrativ kloring på sofa, med drepende blikk)
Min favoritt-tekopp har fast plass på kjøkkenbenken alltid, denne MÅ ALDRI settes i oppvaskmaskina. Med mulig unntak for en gang i jubelåret hvis jeg slår meg løs.

Nå har det seg slik at vi to sære damene skal få oss samboer om 2 uker….
Vi er litt usikre på hvordan dette skal gå. Altså, – vi liker ham jo veldig godt begge to, – det er ikke det. Men hvordan skal vi få plass til ham i klesskapet?

Der er det for øvrig også regler, – den ene skapdøren må alltid stå på gløtt, for Frøya liker å sove i skuffen med mine ullstrømpebukser. En svart katt som sover i en haug med svarte ullstrømpebukser i dypet av et klesskap er ikke så lett å se, – så for å unngå innestengt traumatisert pus er det best å bare la den stå åpen.
Frøyapus har altså egen plass i klesskapet, – men hva med kjæresten? Han krever kanskje litt mer klesskap-plass enn katten?
Jeg har trenert dette så lenge som mulig, – jeg liker ikke å kvitte meg med klær. Jeg har en egen avdeling for klær jeg har brukt mye og elsket, men som nå er blitt for trange. Jeg kan jo ikke kvitte meg med dem? De kommer jo til å passe igjen hvis jeg bare greier å gå ned noen kg.

Siden klesskapet har stått der og stirret på meg og føltes som en uoverkommelig enorm oppgave har jeg begynt i det små, med det som føltes mer overkommelig.
Jeg startet for noen uker siden med å rydde i kjøkkenskuffene. Ikke at jeg tror kjæresten kommer til å merke det en gang, men da følte jeg i det minste at jeg gjorde noe nyttig. Neste var kjøkkenskapene, før jeg gikk løs på alle hyller og skap på badet. Nå har han i hvert fall plass til en tannbørste, barbersaker og deodorant, – det må vel holde?
Det ene kjøkkenskapet ble forøvrig så ryddig at jeg nesten kunne ha plassert hele den kommende samboeren inni der. Jeg har jo bodd alene såpass lenge at jeg er usikker på hva man egentlig gjør med en samboer når han ikke er i bruk? Er det at alternativ å putte ham i kjøkkenskapet?

Heldigvis er kjæresten og jeg enig om de store, viktige tingene i livet, – slik som;
Vi MÅ begge ha vinduet åpent på soverommet om natta uansett hvor kaldt det er ute.
Vi er enige om at det skulle ha vært bot for å klemme på midten av kaviartuben.
Vi mener ost er det viktigste pålegget å ha i hus, og mørk sjokolade det beste godteriet, – noe som er en fordel når det handles, men muligens en ulempe når noen andre har spist opp det du har tenkt å kose deg med.

Kjæresten er så glad i musikk at han har radioer overalt i huset, disse står på døgnet rundt, – om han er hjemme eller ei. Hjemme hos han har jeg opplevd klassisk musikk på full guffe fra stereoanlegget på stua mens radioen på kjøkkenbenken spiller 60-talls rock, – mens vi sitter på spisebordet midt mellom de to. Han merker det ikke en gang før jeg spør om vi kanskje bare skal høre på en sang om gangen? Jeg foretrekker ro hjemme, og musikk på jobb.

Ellers kan nevnes at vi begge er veldig distre, i overkant entusiastiske og snakkesalige, og at vi ofte snakker i munnen på hverandre. Jeg har alltid fått høre at jeg snakker mye, men nå har jeg altså møtt en som overgår meg. Når vi legger oss om kveldene blir han så full av ideer at han ofte snakker til han sovner midt i ei setning.
Jeg elsker egentlig å komme hjem til et stille rolig hus etter jobb, bare være alene og lese en god bok, uten annen lyd enn knitringen fra vedovnen, – det er mulig det er noe jeg heretter kan se langt etter….
Det er fare for at det kan komme en blogg om noen uker med en oppdatering på hvordan dette går

Øverst foto av med og Tom, – fotografert av Nathan Lediard, Lediard Foto

Tom og meg på Nordmørsk Gatefest i Kristiansund