Forrige uke besto hovedsakelig av slavearbeid.
Familien Dalsegg er faktisk så god på konseptet Arbeidsleir at man nesten skulle tro jeg må ha hatt noen forfedre som jobbet nederst på rangstigen i britiske kullgruver før den industrielle revolusjonen. Disse imaginære forfedrene mine ser jeg for meg var takknemlige for muligheten til å jobbe 12 timers dager 6 eller 7 dager i uka og de takket garantert nei til en fridag hvis slikt hadde blitt foreslått.
De siste ukene har pappa trippet ivrig rundt og jevnlig spurt om vi ikke skal på hytta snart.
– Det hadde vært koselig med en hyttetur snart? Ikke sant Inga? Har han sagt.
Når vi da til slutt dro på hytta var ikke for å nyte lange late sommerdager i hengekøya eller kose oss på fjellturer.
Nei da.
Min kjære mor har nemlig ilagt pappa forbud mot å plukke mer multe denne sesongen. Det er faktisk en grense for hvor mye bær to personer kan spise på et år. Så hva skal man så bruke fritiden på?
Hva med en arbeidsleir? Det høres jo riktig så trivelig ut!
Som sagt så gjort.
Med hytte uten bilvei, strøm eller vann starter alle slike prosjekt med å bære uhåndterlige og tunge materialer opp til hytta. Opplading eller oppvarming kan vi nok kalle dette. Det mest uforglemmelige var nok den gangen vi bar med oss 6 meter lange rør. Nå var det dog kun snakk om lakk, maling og penselens.
Jeg skal ikke legge skjul på at jeg har prøvd å overtale opphavet til å gå med på å male på hytta i en 10-15 års tid. I alle disse årene har jeg vel også uttalt at jeg skal i hvert fall stille opp å male hvis jeg bare får tillatelse.
Jeg var bare ikke forberedt på at det etter 15 års behandlingstid ville bli utstedt løyve der man som frivillig slavearbeider kun fikk noen timers varsel før man måtte være parat og lenket til pensel og bøtte.
Jeg kjenner mange som tillater kaffepauser og matpauser i hytt og pine når de jobber. Slikt driver vi ikke med i familien Dalsegg. Det skulle tatt seg ut. Vi har er et helt sett med uskrevne regler for disse arbeidsleirene våre. Pause for påfyll av mat og drikke tillates når dette er helt nødvendig. Jeg er den som spiser mest sakte av oss og har dermed opplevd opptil flere ganger at bordet blir ryddet av og tallerkenen fjernet før jeg har rukket å konsumere en hel brødskive.
På helg kan man slå seg løs og trenger ikke starte arbeidsdagen før rundt klokka 9 – 9:30.
Vi er ikke så gode på å slappe av hvis det er noe som kan, skal eller bør gjøres. Tanken er stort sett at vi skal ha den pausen etterpå, når alt er ferdig.
Vi er heller ikke så gode på HMS. Vi går i stedet for å være løsningsorienterte og fordeler arbeidsoppgaver etter en kombinasjon av evner, helse og alder. I mangel av gardintrapp ble løsningen å plassere pappa oppå en litt ustø benk som igjen var plassert oppå spisebordet. Litt til mammas store bekymring, men det fungerte.
Som yngst fikk jeg gleden av å male øverst oppi mønet, vi vedtok at jeg antagelig ville få minst skader ved et fall derfra. Valget stod mellom en alt for kort stige eller en alt for lang stige. Det måtte jo bli den lengste stigen, som det var umulig å få til å stå støtt noe sted. Mine foreldre har støttet meg mye opp gjennom livet, men denne gangen måtte de ta oppgaven noe mer bokstavelig.
Det skal innrømmes at skuldrene føltes mørbanket etter flere dager med takmaling, for min del utløste denne arbeidsleiren også en god del nervesmerter i beina. Det å stå i ro er ikke ideelt for kroppen min lengre. Men vi kom i mål, og det var det viktigste.
Etter noen dager med maling av tak og lakking av gulv – omgitt av kaos og møbler stablet i hauger både inne og ute – skulle man tro jeg ville ha tatt til vettet og lært.
Men nei da.
Da presterte jeg å uttale
– Det hadde blitt veldig fint om vi malte kjøkkeninnredninga også vet dere!
Denne gagen tok det ikke 10 år. For allerede i dag kom mamma inn på Dalalåven Atelier viftende med en haug fargekart, kjøkkenet skal visst males! Farger er valgt.
Arbeidsleir Hytta Del 2 sommeren 2023 er antagelig like rundt hjørnet høres det ut som. Det er bare å gjøre seg klar.
Slik helt til slutt må jeg påpeke at dette konseptet har sine fordeler. Man får tilbragt mye tid sammen. Du slipper å kjede deg. Hvis oppgavene er av det mer fysiske slaget får du i tillegg forbrent noen kalorier og bygd litt muskler også. Ikke minst fører det hele til noe nyttig dere kan nyte sammen og snakke om i mange år senere.
Øverst foto av meg under Arbeidsleirens stige-del
