Jeg spyr ikke. Jeg driver bare ikke med slikt.
Dette er ikke noe jeg har ansett som uvanlig, det bare er slik. Jeg spydde ikke en gang i tenårene de gangene jeg fikk for mye å drikke på fest.
Kvalme er ubehagelig, men det går over. Når kroppen min får et akutt behov for å kvitte seg med noe hurtig skjer det altså via motsatt ende.
Jeg kan huske hver eneste gang jeg har spydd i mitt liv fra rundt 10-års alderen – det er nemlig ikke så mange.
Min venninne Eva er som meg, hun har kastet opp 3 ganger i sitt liv. Det verste var den gangen hun spydde på bamsen sin. Stakkars Bamse måtte vaskes – noe Eva absolutt ikke likte. Evas mor forklarte at en runde i vaskemaskina var som en tur på tivoli for Bamse. Mens Bamse var på tivoli – akkompagnert av spy-rester – måtte Eva nøye seg med reservebamsen. Reservebamsen var ikke like høyt elsket, men fikk duge. I hvert fall helt til også den ble nedspydd. På dette tidspunktet hang selveste Bamse til tørk etter ørene og hadde ikke rukket å bli tørr enda da reservebamsen også måtte ta en tur på tivoli.
Min venninne Stine er i motsatt ende av skalaen. Hadde det vært mulig å få fagbrev i å kaste opp hadde hun kvalifisert for lengst. Det skal ikke mer til enn at noe lukter ekkelt, ser ekkelt ut, eller følelsen av mat hun synes har ekkel konsistens. Denne dama spyr faktisk mer på ett år enn det Eva og jeg har gjort til sammen i våre liv.
1.juledag skjedde likevel det uventede.
Jeg endte med å tilbringe kvelden og store deler av natta på toalettet. Det var konstant intens og hektisk aktivitet i begge ender i 4 timer og 40 minutter.
Som tarmoperert skal det mye til før jeg reagerer når magen slår seg vrang. Men da jeg hang over doskåla med pysjbuksa nede på knærne og rumpa i været med brekninger så heftige at pinnekjøtt-biter kom flyvende som prosjektil ut av neseborene mine. Vel da begynte jeg å tenke at noe ikke var helt som det skulle.
Det var heller ikke helt ideelt å måtte foreta hurtige skift av positur på/over doskåla alt etter hvilken ende som tømte seg mest. Jeg gjorde et forsøk på å hente en bøtte for å kunne dekke simultan-behovet fra begge ender, men kom meg aldri mange nok meter fra doskåla.
Til tross for at jeg kun drakk vann til pinnekjøttmiddagen ble natta fargerik nok etter hvert som det sprutet galle som fra en høytrykksspyler fra begge ender, inkludert en artig kombinasjon av snørr og galle som kom ut av nesa.
Da jeg endelig kravlet meg fra badet og i seng var jeg helt utslitt og følte meg så guffen at jeg helst burde tatt en tur i vaskemaskina slik Evas bamser hadde gjort i sin tid.
Takk og pris for at det i hvert fall er 30-40 år til neste gang jeg må spy tenkte jeg.
Men formen ble ikke bedre neste dag. Heller ikke dagen deretter, eller dagen etter der igjen.
Det var på tide å innse at jeg ikke kunne skylde på at min følsomme mage hadde reagert på pinnekjøttet, siden kroppen nå slo til med samme reaksjon også på knekkebrød.
Det endte med en tur på legevakta, livet føltes umiddelbart mer behagelig etter å ha fått sprøyter med morfin og betennelsesdempende – selv om effekten var kortvarig. I tillegg fikk jeg et lite lass med stikkpiller og diagnose gallesteinsanfall.
Enn så lenge ser det ut til at jula 2024 blir den jula der jeg har inntatt minst mat og drikke noen gang. Resten av pinnekjøttet har nå havnet i fryseren mens jeg venter på time på ultralyd. Det er mulig det får ligge i fryseren lenge, i skrivende stund er det nederst på lista over mat som frister på en stund.
Øverst foto fra eget bad, det summerer opp utsikta jeg har hatt store deler av romjula