fenalår slår nugatti må vite!

https://ingadalsegg.com/wp-content/uploads/2025/01/burdags-fiskeboller.jpg

Tenk etter – gå tilbake i tid – hva er det du husker best? Hvilke inntrykk er det som sitter igjen? Det er ikke nødvendigvis de dyreste måltidene eller opplevelsene som har skapt de beste minnene.
Av og til kan en lukt, noe jeg ser, hører eller smaker fremkalle et minne jeg trodde jeg hadde glemt.

Vi vokste opp langt unna besteforeldre, tanter og onkler, så mange av feriene våre ble tilbragt i Rindal eller Øvre Surnadal for å besøke slekt. Bilturene til og fra ble en del av ferieturen.

Lukten og lyden av noen som tømmer kaffe fra termos tar meg alltid umiddelbart tilbake til disse bilturene i barndommen. Jeg husker tydelig hvordan mamma satt og tømte kaffe fra den knalloransje 70-talls termosen oppi pappas oransje kopp mens han kjørte. Kaffelukta synes jeg fremdeles er koselig, selv om jeg aldri har begynt å drikke kaffe selv.

Lukten av salt spekemat på trefjøl bringer frem minner om min bestefar. Han satt ved kjøkkenbordet med ei godt slitt spekefjøl med et fenalår oppå. Fenalåret var naturligvis hjemmelaget. Han skar først av skiver som så ble skåret opp til lange strimler. Disse ble fint dandert på brødskiva.
For mange av mine venner var HaPå, Banos, Nugatti eller Sjokade det store. Men for meg var bestefars fenalår det mest fantastiske pålegget i hele verden. Jeg opplevde det nærmest som et rituale. Måten bestefar satt der med kniven og den spekefjøla på – ei fjøl som forøvrig bar preg av at han alltid skar på samme sted. Mens jeg satt på andre siden av kjøkkenbordet og fikk overrakt biter med fenalår – noen ble puttet rett i munnen – mens andre biter ble lagt på min egen brødskive.
Dette er minner som fremdeles gir meg en nostalgisk lykkefølelse.

Storesøster på sin side fikk syltede griselabber og griseører av den samme bestefaren, hun syntes det var skikkelig stas. Jeg for min del kan aldri huske å ha smakt det. Men jeg tror nok jeg hadde spist hva som helst hvis jeg hadde fått det av bestefar mens han satt der med den spekefjøla si.

Barndommens smaker er også noe som kan fungere som trøst og trygghet når livet butter litt i mot. Jeg har en venninne som vant en krystallskål med sjokolade-risboller på bedehusbasar som liten. For henne har risboller en slik funksjon, det smaker barndom og gode minner.
Selv tyr jeg gjerne til Smurfedrops hvis jeg er litt nedfor. Jeg forbinder de med min tvillingsøster Elin.

Da pappa var liten var det høytid når han fikk appelsin med sukkerbit i. Dette lærte han videre til oss barna, vi syntes også det var storveies. Appelsinskallet ble skrellet av kun øverst på toppen, så stappet vi nedi en sukkerbit eller to, og knadde appelsinen litt slik at sukkerbiten løste seg opp i saften, før vi slurpet i oss søt appelsinsaft. Bare det å skrive om dette gjør at jeg fikk lyst til å prøve det igjen!

De årene jeg bodde i England merket jeg brått savnet etter en del norsk mat som ikke var å få kjøpt der. Jeg husker spesielt godt en gang jeg ikke hadde vært i Norge på ett helt år. Mamma og pappa gledet seg til jeg skulle komme på besøk og spurte hva jeg ville ha til middag når jeg kom hjem?
Fiskeboller i hvit saus! svarte jeg.
Ikke helt det svaret de hadde forventet. Men lengselen etter brunost, makrell i tomat, kaviar og fiskeboller ble betraktelig større av å ikke ha tilgang på det.

 

Øverst foto fra da jeg fikk servert fiskeboller til bursdagsmiddag mens jeg var innlagt på Ullevål for noen år siden