Evnen til å ta ferie er ikke min sterke side.
Det er flere grunner til dette, økonomi spiller naturlig nok en rolle. Det er ikke så lett å slappe av når man driver enkeltmannsforetak innen et såpass smalt felt som kunst.
Tar jeg tre ukers ferie fra pensler og blyanter kommer det heller ikke noen inntekt inn. Regninger og huslån tar dog aldri ferie.
Ikke det, som kunstner kan jeg naturligvis også jobbe i tre uker uten at det behøver å bety inntekt. Men sjansen for at penger skal komme inn er jo betraktelig større om jeg velger å holde meg på atelieret i stedet for å ligge på en strand.
For ikke lenge siden leste jeg i bladet Kunst at dette visstnok er helt normalt. Kunstnere er elendige til å ta ferie.
Jeg elsker jobben min. Jeg kunne ikke tenke meg å bytte med noen. En uke uten å i det hele tatt få tegnet eller malt noe, ikke en gang få jobbet med å skisse opp ideer, det er rett og slett ikke en bra uke. Det er tungt psykisk.
Som Odd Nerdrum har sagt: «Ferie er ihvertfall veldig slitsomt.»
Jeg er så enig! Og når det da snakkes om flere uker uten å få skapt noe – vel – det frister rett og slett ikke! Sommerferiene mine blir gjerne ei natt eller to på hytta rett og slett. Kombinert med turer og opplevelser med familie og venner i nærmiljøet, gjerne etter arbeidstid.
Den verdenskjente fotografen Robert Adams har sagt “Kunstnere tar ikke ferie. For dem er arbeidet en glede”
Det kjenner jeg meg godt igjen i. Det å være kunstner er for meg en livsstil. Jeg er vant til å måtte ha mange roller, som både skapende kunstner, men også som selger og PR-ansvarlig i firmaet. Det er normalt med perioder med jobb døgnet rundt, merkelige bestillinger og prosjekt man må få unna på kort tid, kombinert med en ustabil økonomi.
Da en journalist spurte Odd Nerdrum hva han skulle i sommerferien fikk han til svar: «Ferie! De får ta ferie, de som ikke har noe talent. Jeg skal male.» Da performancekunstner Marina Abramović ble spurt om det samme sa hun: «Jeg er min kunst. Jeg tar ikke ferie.» Mens akvarellmaleren Lars Lerin svarte: «Jeg sitter egentlig bare og lengter hjem til atelieret mitt.»
Jeg har hørt flere historier om kunstnere som sender ektefelle med barn på ferie mens de selv nyter lange sommerdager i atelieret. Om familier som aldri har ferie i mer enn en uke, for der går smertegrensen for familiens kunstner/forfatter som ikke greier å ha lengre ferie enn som så.
Jeg har stor forståelse for alt dette, for kan man bare slutte å være kunstner i noen uker? Legge fra seg alt man er, for å bare tenke på noe helt annet?
Men samtidig har denne situasjonen ført til mye flott kunst. Noen av historiens største kunstverk har faktisk blitt skapt av kunstnere som har fanget familie og venner på lerretet mens de bekymringsløst vandrer gjennom sommerlyset. Der altså familien har ferie, mens kunstneren observerer og jobber.
Jeg elsker bilder som skaper en stemning, som gir betrakteren en følelse.
Et godt sommerbilde er i mine øyne et bilde som gir deg sommerfølelse uansett når på året du ser på det. Et bilde som gjør at du tenker tilbake på egne sommerferieminner. Det kan være det gyldne sommerlyset, sol og varme, bading, det å spise ute, samværet og sommerstedet. Ikke nødvendigvis det bestemte stedet på bildet, men det stedet du har egne sommerminner fra.
Som barn husker jeg vi hadde en kalender med den svenske kunstneren Carl Larsson, han malte familieidyll og lykkestunder. Bildene hans fremkaller lett både sommerfølelse og julestemning hos meg.
Kunsthistorien hadde nok blitt langt fattigere hvis alle skapende kunstnere hadde blitt påtvunget 3 ukers sommerferie!
Øverst mitt eget oljemaleri Summer Day