Jeg er en piknik-entusiast!
Piknik er uten tvil favoritt-aktiviteten min om sommeren.
Jeg har en egen piknik-avdeling hjemme. Der har jeg alt fra min trofaste piknikryggsekk – som inneholder bestikk og servise til 4 personer, til sammenleggbare piknikbord, piknikpledd, ekstra piknik-tallerkener, glass, skåler til utflukter der man er flere og forskjellig annet som kan være kjekt å ha.
Fredagen opprant med så strålende vær at jeg vedtok allerede før frokost at i dag skulker jeg jobb og drar på piknik! Noen fordeler er det ved å drive enkeltpersonforetak også.
Kjæresten fra Sør-Afrika er her på besøk, og ytret et sterkt ønske om å få se en foss. Som den badenymfen jeg er synes jeg alle utflukter med nærhet til vann er en bonus. Jeg foretrekker pikniker der jeg kan sykle eller gå et stykke. Hvis du kjører bil frem til turmålet er det biltur med rastepause, det teller liksom ikke som piknik i mitt hode.
Jeg hadde hørt om fossen Storstoen som er ca 3 km hjemmefra, men visste ikke mer om den enn omtrentlig beliggenhet og at det hadde vært vannkraftverk der en gang i tiden. Piknikryggsekk, kjølebag og badetøy ble pakket på syklene og vi dro av sted. Veien gikk over til dårlig kjerrevei før den stoppet helt.
Vi hadde hørt fossen en stund, men hadde altså ikke sett snurten av den. Det lønner seg å konsultere de lokale, så vi stoppet og tok en prat med en hest, men han var ikke så god på veibeskrivelser. Den tredje gangen vi passerte ristet hesten litt på hodet av oss.
Det ble noen runder frem og tilbake på jakt etter en sti som gikk av fra veien, uten hell. Det store internettet ble konsultert men stilte kun med fake news og hevdet det gikk en vei der vi tydelig kunne se at det ikke var annet enn åker.
Til slutt fikk vi dog guiding og ble vist en gjengrodd sti. Jeg hadde sett for meg en betraktelig flatere adkomst der jeg kunne leie sykkelen. Jeg var verken forberedt, skodd eller kledd for å klatre ned stupbratte brennesle-dekte skrenter. Er det piknik så er det piknik, jeg var naturligvis iført sommerskjørt, stråhatt og sandaler. Ikke det ultimate antrekket for verken vassing gjennom brenneslekratt eller klatring ned skråninger så bratte at vi måtte klamre oss fast til det vi fant av kjerr. Det hjalp heller ikke at vi hadde full oppakning med kjølebag, strandmadrasser, piknikryggsekk med mere. Det skal innrømmes at dette nok hadde gått lekende lett hvis vi hadde vært 20 år yngre.
Men stien var funnet, målet var nært, og motivasjonen var sterk.
Fossen ble funnet og utforsket med gledesrop akkompagnert av øredøvende fossebrus mens jeg lykkelig hoppet fra stein til stein. Det å være svett, tørst og sliten ved ankomst gjør det nesten bedre.
Piknikpledd, mat og drikke kom frem, og Ronald sin aller første piknik ble litt av en opplevelse. Det er ikke hver dag man inntar lunsjen ved en foss med et forfallet vannkraftverk fra 1946 etter å ha klatret seg dit
Pikniken var strålende, selv om kokosbollene ble stående utenfor kjølebagen og ergo var rimelig smelta da vi huska dem etter hvert som det var tid for kaffe, te og dessert.
Heldigvis var det også en kulp det gikk an å bade i for overentusiastiske badenymfer. Neste gang skal jeg vurdere annet fottøy og bedre beskyttelse mot brenneslene Jeg håper på en lang pikniksesong.
Øverst foto av den unike piknik-utsikten
