Fjellvettreglene ble oppdatert for noen år siden, regel nr 8 har fått følgende underpunkt;
Revurder planen fortløpende, og velg plan B lenge før du blir utslitt.
Har forholdene endret seg? Bør du snu?
Har noen i følget problemer med å gjennomføre? Bør gruppa snu?
Pappa og jeg har i mange år hatt en tradisjon med å ta oss en romjuls-skitur på hytta. Det gjør godt å komme seg ut på en trimtur i frisk luft etter mye julemat. Straks det ble dagslys 2.juledag dro vi i vei, himmelen var gylden og fargesprakende, en helt nydelig soloppgang. Skiføret derimot var milevis unna helt nydelig. Høyst variabelt er den beste beskrivelsen.
Pappa og jeg er begge like optimistiske og like sta. Har vi bestemt oss for tur så blir det tur – uansett. Mer fornuftige mennesker hadde nok vurdert en skitur i oppkjørte løyper i stedet, vi er i tillegg så heldige at vi bor i gangavstand fra lysløypa. Men vi to hadde jo planlagt dagstur på hytta, ikke en runde i lysløypa, så da ble det slik.
Vi vasset i snø til et godt stykke over gamasjene store deler av veien, og byttet jevnlig på å gå først for å avlaste hverandre. Mens jeg kavet meg oppover den bratteste bakken hører jeg en kommentar fra baktroppen; – Du går litt langt til høyre nå.
Min kjære far er veldig glad i å følge stien, selv når det er 1-2 meter snø oppå stien så tror jeg hans indre GPS passer på at han ikke er så mye som en cm utenfor. Men når snøen er så dyp at det er umulig å gå rett opp bakken, vel da mener jeg det må være lov å vike litt fra stien med å gå på skrå for å i det hele tatt komme seg opp?
Det føltes som om skistavene sank nedi bunnløse dyp, noe som gjorde det vanskelig å komme seg opp bakkene, da det ikke gikk å slepe seg oppover med armene, i tillegg hadde vi bakglatte ski langt der nede i snøkavet.
– MEN det blir garantert mye bedre oppe på myrene! sa vi til hverandre. I tillegg er det jo nydelig soloppgang nå, og selv om det blåser er det jo medvind, så det er jo egentlig bare en bonus med vind da!
Vi tok litt feil. Vel oppe på myrene varierte det bare alt etter om vi måtte forsere enorme snøfonner eller mindre enorme snøfonner.
Da pappa skulle fotografere meg og den vakre soloppgangen tok vinden tak i vottene hans og de virvlet av gårde i en sky av fokksnø nedover myra. Jeg ropte;
– Pappa, VOTTENE DINE! Vi må nå dem igjen! mens jeg prøvde å rase av gårde ned bakken.
Men det er ikke så lett å storme av gårde i høy fart i djupsnø. Jeg måtte løfte føttene og labbe i vei, til tross for at det var nedoverbakke. Jeg prøvde meg på høye kneløft i høyt tempo mens jeg speidet etter vottene som naturlig nok hadde skilt lag for lengst. Den ene hadde lagt seg til ro omtrent 100 meter unna da den hadde blitt full av snø, mens den andre fremdeles fløy langt unna.
– Hvis vi ikke når igjen vottene dine MÅ vi faktisk snu pappa! Kauket jeg.
– Hæ? Nei da! Vi snur IKKE! Var svaret.
Oppdateringen av Fjellvettregel nr 8 om endrede forhold var med andre ord ikke åpent for diskusjon. Begge vottene ble heldigvis reddet til slutt, så vi slapp å ta noen slik avgjørelse. Nå skal det også sies at vi er litt like pappa og jeg. På romjulsturen for noen år siden satte jeg utfor en bakke for å krysse et vann og ble brått stående i 20 cm overflatevann. Turen fortsatte til tross for gjennomvåte sokker og skisko, nedisede ski og bindinger, det var -15c og jeg har aldri vært så kald på føttene som på den turen. Men vi gir ikke opp slik uten videre i familien min.
Vi bruker vanligvis 1 time på en skitur til hytta, men på 2.juledag tok det oss 2 timer og 15 min før vi ankom, det var godt vi startet i rett tid, for vi skulle naturligvis også hjem igjen før det ble mørkt.
Det var tungt, ingen tvil om det. Men vi var skjønt enige om at det var verdt det, for soloppgangen, lyset og utsikten var magisk! For ikke å snakke om at vi fikk forbrent noe av julekaloriene! Matpakke og te smakte for øvrig fortreffelig etter strabasene, og det ble hele 5 varmegrader inne i hytta før vi måtte snu og begi oss på hjemvei.
Returen kunne for øvrig by på skispor som allerede hadde blåst igjen, kraftigere vind, og stigende temperatur som ga oss skikkelig klabbføre. Men vi fikk også med oss en vakker solnedgang med noen helt nydelige skydotter på himmelen.
En riktig så vellykket tur for to optimistiske stabeis med andre ord.
Øverst foto av meg etter at vottene ble reddet
