Vi mennesker kan ha vidt forskjellig forhold til tid og punktlighet. I min familie kommer vi aldri for sent, men jeg har opptil flere i min omgangskrets som aldri kommer tidsnok. Når vi som er ekstremt punktlige må forholde oss til de som er mer slakke på tid, så kan det oppstå irritasjon
Jeg misliker virkelig tanken på å komme for sent til noe. Derfor ender det med at jeg vanligvis kommer minst 15 min før tida.
Årsaken er nok en kombinasjon av både arv og miljø.
Når enten storesøster eller foreldrene mine oppgir et tidspunkt der de skal komme å hente meg så vet jeg at jeg må være klar i hvert fall 10-15 min før da.
Hvis foreldrene mine inviterer til middag kl 17 betyr det at vi skal sitte ved bordet klar til å innta mat kl 17, ikke at man skal komme inn ytterdøra kl 17.
Når jeg skal kjøre langt legger jeg alltid inn rikelig med tid, for man kan jo miste en ferge, bli stående fast i trafikk, kjøre på en elg eller noe annet uforutsett.
Denne livsstilen fører til at når andre kommer 5 minutter for sent så har jeg ventet på dem i omtrent 20 minutter. En tidligere kollega av meg trekker ofte frem historien om den gangen vi to skulle ha et møte og jeg sendte en tekstmelding 2 minutter etter avtalt møtetid med spørsmål om hun hadde glemt at det var i dag? For hvor var hun?
Hun var underveis, og hadde om ikke annet ankommet riktig kommune da hun fikk melding fra meg. Men siden hun er av typen som nesten alltid kommer 15-20 minutter for sent, så opplevde hun situasjonen som at hun var ute i ekstremt god tid. Hun skjønte virkelig ikke problemet i det hele tatt.
Jeg takler egentlig slikt helt greit hvis det skjer av og til, men innrømmer gjerne at jeg ikke er flink til å tolerere evige tids-optimister som ALLTID kommer for sent.
For noen år siden deltok jeg på en kunstfestival i Brasil. Brasilianernes eget forhold til tid var innimellom en prøvelse for meg. Jeg skjønte ganske raskt at jeg måtte prøve så godt jeg kunne å ikke la meg stresse av at brasiliansk tid er lysår unna Inga-tid. Da husvertene mine skulle på bursdag fikk jeg beskjed om at jeg naturligvis også var invitert. Vi kjører til bursdagen kl 20 sa de. Jeg prøvde å forberede meg mentalt og tenkte at det betyr sikkert 20.30-21. Jeg var ferdig dusjet, pyntet og klar kl 20.15, og satte meg så ned ved kjøkkenbordet for å vente. Jeg ventet og ventet. Til slutt tok jeg frem nettbrettet mitt for å svare på noen e-poster og jobbe litt mens jeg ventet.
Vi kom oss ikke ut døra før kl 22.45. Altså 2 timer og 45 minutter etter avtalt tid. Likevel var ingen stresset. Ved ankomst til bursdagsselskapet viste det seg at forsinkelsen ikke var noe problem, bursdagskaka ble ikke servert før litt etter midnatt, 4 timer etter at bursdagsfesten startet! Etter denne opplevelsen lovte jeg høyt og tydelig å bli litt mindre irritert på de av mine nærmeste som ikke er så flinke til å passe klokka. Når jeg kjenner frustrasjonen over venting koke inni meg prøver jeg så godt jeg kan å tenke tilbake til den kvelden.
I dag hjalp det ikke å tenke på brasilianske forsinkelser. Pulsen økte mer og mer, og jeg som alltid er en frossenpinn og lesser på meg klær for å ikke fryse merket at jeg ble såpass varm at jeg måtte løsnet litt på skjerfet. Etter en stund holdt ikke det. Jeg kokte. I ren frustrasjon begynte jeg å røske og dra i skjerfet som om det var en fiende. Jeg endte med å regelrett kaste det fra meg uten å se hvor det havnet. Noen minutter senere gikk pulsvarmerne den samme veien. Nå hadde jeg ikke mer å ta av meg annet enn kjolen, så jeg måtte bare holde ut. Jeg oppdaget at jeg bet tennene så innbitt sammen at jeg fikk vondt i kjeven. Jeg endte med å ringe en venn. Det kan jo ofte hjelpe. Men jeg fikk ikke svar. Pulsen banket nå i ørene mens svetten rant.
Jeg hadde planlagt, jeg hadde beregnet god tid, men nå så det ut som at jeg – jeg som alltid kommer tidsnok – ville bli forsinket! Jeg skal innrømme at det hadde føltes ekstremt ubehagelig uansett, dette med å komme tidsnok har jo vært innprogrammert i meg fra barnsben av. Men i dag så det altså ut til at jeg ville komme for sent til toget som skulle ta meg til Ullevål Sykehus i Oslo. Etter å ha ventet på denne konsultasjonen siden oktober hadde det vært regelrett krise hvis jeg ikke rakk toget.
Først var værgudene i mot meg. Vår hadde blitt til vinter – det er jo slikt som gjerne skjer her i Midt-Norge på denne tiden av året. Det snødde så tett at det var umulig å se hva som var vei og hva som var brøytekanter, i tillegg var det såpeglatt. Jeg ble liggende som bil nr 4 i en lang kolonne med maksfart på 60 i alle 80-soner. Allerede da kjente jeg det kriblende ubehaget. Men jeg prøvde å skyve det unna. Jeg hadde jo god tid, jeg har alltid god tid, dette skulle gå bra.
Da jeg var omtrent en halvtime unna stasjonen stod en tankbil på skrå på en smal bro og blokkerte trafikken begge veier. Sjåføren kom seg ingen steder på det glatte føret og begynte å legge på kjettinger. Dette hadde jeg virkelig ikke tid til!
I tillegg ble jeg naturligvis liggende bak en bil som hadde fryktelig god tid etter at trafikken endelig kom i gang igjen. Da jeg i tillegg plutselig kom til noe uforutsett veiarbeid med et trafikklys som var rødt nærmet jeg meg hysteri.
Jeg ankom Berkåk stasjon kraftig forsinket ifølge alle mine instinkt. Men heldigvis 3 minutter før toget mitt. Jeg omtrent skrenset bilen inn i en snøhaug av en parkeringsplass mens jeg med høyre hånd prøvde å finne igjen skjerfet og pulsvarmerne som jeg hadde kastet fra meg, jeg hoppet ut av bilen, slengte ryggsekken over skuldra og vasset meg gjennom snøen til perrongen! Etter å ha surret skjerfet rundt halsen og knappet igjen kåpa sier en stemme over høyttaleren at toget til Oslo nå ankommer….
Takk og pris for min nedarvede evne til å beregne ekstra tid!
Jeg så nok rimelig stressa og forkava ut også, for konduktøren kom i mot meg, ba meg sette meg ned og puste, og gikk og henta te til meg. Nå sitter jeg altså på toget og har hjemmekontor her. Det gikk bra.