Noen vennskap varer livet ut, mens andre tar naturlig slutt, gradvis over tid. Man forandrer seg og vokser fra hverandre. Jeg har også opplevd at vennskap jeg antok var over egentlig bare var satt på vent. At man gjenoppdager hverandre, og innser at det bare var en pause, og tonen sitter som før.
De årene jeg bodde i utlandet mistet jeg kontakten med enkelte av vennene mine her i Norge. Siden dette var i steinalderen – altså før vi hadde mobiltelefoner og internett – ble det til jeg mistet kontakten med de som ikke skrev brev.
De to vennene jeg har tilbringer mest tid sammen med nå hadde jeg knapt kontakt med i mange år på grunn av fysisk avstand, studier, og at vi var på forskjellige steder i livet. Vi har kjent hverandre siden vi var 11 år, men kontakten har variert etter hvor vi har vært i livet.
Da sosiale medier var nytt fant jeg igjen en del gamle venner fra barndommen. Jeg tok opp igjen tråden med en av disse, og ble invitert hjem til ham på Eurovision-fest. Det var litt spesielt å dra på helgebesøk til en jeg ikke hadde sett siden vi flyttet fra Namsos da jeg var 10 ½ år. Jeg kledde meg i paljetter, glitter og stas, kjørte i vei, fant frem, og var litt nervøs da jeg ringte på. Men fra døra ble åpnet til jeg dro neste dag skravlet og lo vi i ett sett. Det føltes absolutt ikke som om det hadde gått 26 år siden sist.
Ikke alle vennskap avsluttes av så enkle grunner som flytting og fysisk avstand, noen ganger avsluttes et vennskap på vonde måter. Min bestevenn i England, Alex, hadde et temperament uten like i sine yngre dager. Det førte til at vennskapet vårt ble brutt i mange år. Sorgen jeg opplevde da det vennskapet sprakk på dramatisk vis var på nivå med en heftig kjærlighetssorg. Vi innså likevel begge at vi begge trenger hverandre. Forsoningen skjedde sakte via julekort, meldinger, og etter hvert lange telefonsamtaler. Vi har konkludert med at han bare måtte bli voksen. Nå avsluttes hver samtale vi har med «I love you», slik som i gamle dager.
I høst fikk jeg telefon fra ei som for mange år siden brått kuttet meg ut som venn. Et tap som var smertefullt da. Jeg skjønte virkelig ikke noe da hun ringte, det kom brått og uventet. Hun ønsket å be om tilgivelse for oppførselen sin den gang, og lurte på om vi kunne møtes. Det ble en lang og fin prat.
Det å tilgi kan være vanskelig, men det er kanskje vanskeligere å være den som velger å gjenoppta kontakten når du vet så inderlig vel at det er du selv som feilet.
Med årene får vi som oftest mer livserfaring og ser våre feil klart og tydelig. Ungdommer har kroppen full av hormoner og reagerer dermed ofte sterkere, de opplever følelser mer intenst noe som fører med seg både humørsvingninger og sinneutbrudd. Med årene blir de fleste av oss mer nyanserte. Jeg ser selv tilbake på enkelte valg jeg tok i 20-årene og har tatt meg selv i å tenke at hadde jeg visst det jeg vet nå den gang da…
Inspirert av hun som ringte meg i høst valgte jeg å selv ta kontakt med noen fra min fortid denne uka her, for å beklage min egen oppførsel for 23 år siden. Jeg var klar og tydelig på at jeg ikke hadde noen forventninger om å bli tilgitt, men jeg ønsket at vedkommende skulle vite at jeg allerede den gang innså ganske så raskt at jeg hadde oppført meg helt forferdelig. Jeg forklarte at jeg har tenkt mye på dette siden og at jeg har angret ofte. Inga 48 år ser naturligvis også en årsakssammenheng, Inga 25 år var nemlig tungt deprimert, ustabil, pessimistisk og selvdestruktiv. Hun skulle ha fått profesjonell hjelp. Det er ingen unnskyldning må vite, men en forklaring.
Innen en halvtime hadde gått fikk jeg et langt, velformulert og hyggelig svar.
Siden det svaret har vi snakket sammen daglig, både på meldinger og på videosamtale. Vi har mimret om gamle dager, men vi har også snakket oss gjennom det som skjedde grundig, det har naturligvis vært ubehagelig, men også gjort godt.
Humoren og den gode tonen vi alltid hadde den gang da er der fremdeles, det er også de felles interessene våre, vi har delt boktips og diskutert kunst disse dagene. Vi har levd veldig forskjellige liv, men vi har også fått en del til felles som vi ikke hadde felles den gang da. Noe som også har ført til diskusjoner om nervesmerter, fysioterapi og forferdelige bivirkninger av medisiner.
Vi blir nok alle mer nyanserte og reflekterte med alderen. Jeg er glad jeg tok motet til meg og sendte den unnskyldningen. Jeg er også takknemlig til hun som torde å ringe meg for et par måneder siden for å be om min tilgivelse.
Øverst foto av oljemaleriet «Så lenge du er her» av Inga Dalsegg