MJAAAAUUUU!
MJAAUUUUUUUUU!
Jeg skvatt til, kom meg opp av godstolen, gikk mot ytterdøra mens jeg sa høyt;
– ja da Nils, jeg kommer, jeg hører deg!
Da jeg åpnet døra innså jeg at jeg hadde misforstått. Et leven uten like slo imot meg. Dette var ikke noe «Jeg vil inn-mjau». Her var det vill vest! Filmen jeg så på hadde overdøvet det ville basketaket som foregikk ute.
Som den engasjerte kattemammaen jeg er fikk jeg hjertet i halsen, ropte høyt, stappet føttene inni nærmeste par med fottøy og løp ut i mørket. Det var sent på kveld, overskyet og bekmørkt, ikke så mye som en antydning til lys fra måne eller stjerner. Jeg sank nedi halvråtten snø mens jeg kavet meg i retning lurvelevenet i blinde. Det er ikke direkte enkelt å lete etter en svart katt i mørket, så jeg tok en helomvending, hastet inn og fant en hodelykt før jeg returnerte i retning av kampens gny. Målet var naturligvis å bryte opp slåsskjempene og få med meg Nilsebassen min inn.
Nils er en stor pus, men alle tegn tyder på at han er elendig i kamp. For det første ligger det nesten kun igjen svart pels når det har vært slåsskamp, og for det andre har han flere ganger pådratt seg kamp-skader alvorlige nok til at det blir dyrlegeregninger på meg. Størrelsen hjelper ikke når han er en pyse med dårlig kampteknikk.
Hodelykta lyste vei mens jeg nok en gang kavet meg i retning spetakkelet, slåsskjempene var både raskere og smidigere enn meg, og de holdt seg ikke akkurat innen en radius av typen brytematte eller boksering. Jeg fant med andre ord ingen av de mistenkte.
En desperat kattemamma gir ikke opp umiddelbart, så jeg vedtok å utvide søksområdet i håp om å få den fortapte sønn hjem og sjekke ham for skader.
Iført en hodelykt som virkelig lyser lang vei rundet jeg ropende hushjørnet. Jeg virret panisk med hodet for å lyse opp størst mulig område. Brått oppdager jeg at dette ikke ser helt bra ut, jeg strålte nemlig omtrent full guffe med langlys rett inn gjennom stuevinduet til naboen. Hadde hun ikke allerede hørt at jeg løp rundt og brøla Niiiils! Så fikk hun det i hvert fall med seg nå der hun fikk ekstra belysning til strikkinga!
Som om det ikke holdt at jeg sniker rundt i mørket og blender naboene med langdistanse-hodelykta mi var jeg heller ikke akkurat kledd for å møte folk. Antrekket bestod av en rød og hvit polkadott-pysjamas, hodelykt og vinterstøvler. Jeg hadde ikke en gang fått på meg jakke, til tross for at det var kuldegrader
Det er i øyeblikk som dette jeg virkelig er glad jeg ikke bor i noen storby. Jeg ser levende for meg det scenarioet dette kunne ha blitt;
Politiet rykket ut til melding om slåsskamp. Flere vitneobservasjoner har rapportert om en forvirret lettkledd kvinne som kaver ropende rundt ute i snøen i samme område. Det ble ingen natt på glattcelle for de mistenkte, da de hårete unge bråkmakerne viste seg å være katter. Den lettkledde middelaldrende damen ble geleidet inn i eget hus der hun nå drikker te med katten sin i fanget.
Nei, jeg trenger nok ikke større publikumskrets enn det jeg har i slike stunder.
Heldigvis vet naboen godt hvordan jeg er, hun ble nok ikke sjokkert.
Øverst foto av pelskumpen trygt tilbake i mitt fang
