I dag følte jeg meg som en eventyrprinsesse – i hvert fall i et lite øyeblikk.
Helt til den knelende mannen som holdt opp den glinsende røde skoen min så opp på meg, lo høyt og sa;
– Den passer ikke! Du er ikke i hvert fall ikke noen Askepott!
Han begynte å ta av meg skoen samtidig som jeg strittet i mot og etter beste evne prøvde å forklare at skoen så absolutt passet, så det så!
Det er nå en gang slik at de fleste høyhælte sko egentlig ikke er beregnet til å passe når du har 3 lag ull på føttene. Vi stod ute på et islagt vann i -18,5c så ull var en nødvendighet – prinsesse eller ei. I original-versjonen av eventyret om Askepott blir stemoren så desperat at hun skjærer av døtrenes hæl og tær slik at glasskoen skal passe. I mitt tilfelle holdt det heldigvis med fjerning av et par veldig tykke ullknestrømper. Da gikk de røde skoene på så lett som bare det, men da var altså Askepott-øyeblikket over for min del.
Innen vi kom så langt hadde jeg allerede blitt sammenlignet med Askepotts slemme stesøstre, og den onde heksa som Dorothy i trollmannen fra Oz får sine røde sko fra. Samtidig som den knelende mannen hadde erklært at Prinsen i eventyrene i hvert hadde det MYE lettere enn han!
Som du kanskje har forstått var dette absolutt ikke et frieri. Dagens lille eventyr foregikk på islagte Igltjønna i Rindal, og den omtalte mannen er min faste fotograf, Nathan, som skulle ta årets julekort-bilde for meg.
Nathan mente som sagt at eventyrprinsene har det langt lettere på jobb enn han – i hvert fall når han jobber for meg.
Ikke nok med at han måtte knele nede på isen mens han skulle få på meg en sko. Nei da, i tillegg stod jeg i det øyeblikket balanserende på en fot med skøyte på, mens jeg klamret meg til jakkekraven hans i frykt for å falle. Den stakkars mannen hadde fått beskjed om trekke av meg en skøyte og erstatte den med en rød høyhælt sko. Jeg hadde nok med å fokusere på å holde balansen.
Rett før denne episoden hadde fotografen gitt meg beskjed om å stå på en skøyte samtidig som jeg poserte som en elegant svane.
Tatt i betraktning av at jeg kun har gått på skøyter noen få ganger i voksen alder, og ikke finnes grasiøs, myk eller spenstig så vil jeg påstå bare tanken var optimistisk fra hans side.
Når du i tillegg tar i betraktning at jeg opererte nervene i det ene beinet tidligere år er det mulig vi går fra optimistisk til vilt urealistisk.
Jeg gjorde mitt beste, men resultatet var absolutt ikke imponerende.
Du vet den følelsen når du selv tror du gjør noe på riktig vis, og føler at du får det til. Men så viser det seg å ikke stemme. Vel når du har en fotograf der så får du virkelig bevis på alle egne feil og mangler.
Jeg innser at jeg stilmessig antagelig så litt mer ut som en 98-åring med lårhalsbrudd på skøyter enn en isdansende ballerina fra Svanesjøen. Men jeg hadde innsats da, det skal jeg ha. Selv om resultatet manglet.
Etter opptil flere nesten-fall, en del hvining, latter, høylytte rop og mumlende forbannelser konkluderte vi med at dette ikke gikk. Eller som Nathan sa; dette er ikke verdt risikoen, og jeg har virkelig ikke tid til å kjøre deg til sykehuset nå! Men jeg har nå fotografisk bevis på at jeg greier å balansere på en skøyte. Selv om jeg absolutt ikke greide noen Svanesjøen positur, ei heller å bli stående særlig lenge.
Med andre ord måtte vi komme opp med en plan B. Jeg liker å være beredt, så jeg hadde naturligvis med meg et par fine røde sko i tillegg til skøytene – det er greit å innse sine begrensninger. Det var her Askepott-øyeblikket kom inn i bildet, der vi var midt ute på et islagt vann uten noe å sitte på.
Dette er ikke første gangen det ble latter og hyling på en av fotoseansene jeg har hatt med Nathan.
Et år klatret jeg opp på et tak iført åletrang nissekjole. Høyhælte støvletter med speilglatte såler kombinert med klatring på et tak dekt av is og snø er ikke så lett. Den trange kjolen og de speilglatte støvlettene gjorde at jeg ikke greide å hoppe opp på pipa. Da Nathan til slutt måtte følge etter meg opp på taket for å løfte meg opp på murpipa oppdaget vi at det hadde samlet seg en flokk med tilskuere. Om ikke annet greide jeg å bidra til litt lokal underholdning. Jeg endte med å sitte på ei murpipe og vinke til flokken som hadde samlet seg nede på veien.
I fjor fikk jeg den geniale ideen at jeg ville pynte trærne i skogen med juletrelys. Det var meterhøy dypsnø. Jeg overbeviste Nathan om at det var en genial ide å slepe med seg en generator mens vi vasset oss opp en bratt skråning med snø til midt på lårene. Han klaget over at han svettet der han bukserte den tunge generatoren gjennom snømassene. Jeg for min del var kun iført en liten 50-talls kjole med strutteskjørt så jeg var gjennomfrossen. Men bildet ble bra da!
I etterpåklokskapens lys innser jeg at batteridrevet lyslenke hadde vært en fordel. Men hvorfor kjøpe det når jeg har nok lyslenker fra før? Jeg sparte penger og fotografen fikk litt trim, genialt spør du meg!
Øverst et foto fra ASkepott-sko-seansen
