Jeg har vurdert å flytte fordi jeg er forfengelig.
Med heftige hevelser rundt øynene, som til tider har gjort øynene mine til smale bortgjemte sprekker bak rød flassende hud har jeg begynt å gjemme meg bak solbriller – også innendørs når jeg er på offentlig sted. Det er altså ikke diva-nykker som har gjort at jeg har beholdt solbrillene på når jeg handler melk og ost.
Jeg har prøvd alt fra kremer på resept til heksebrygg fra venner og bivoks-balsam uten hjelp. Da styggedommen spredde seg nedover ansiktet fikk jeg såpass panikk at jeg gikk i hi her hjemme og fikk mamma til å handle mat for meg. I frykt for å skremme vettet av kunder valgte jeg gjemmekontor.
Delt sorg er halv sorg, så da min venninne Bodil inviterte meg på te – takket jeg ja til tross for at jeg ikke ville at noen skulle se meg. Med store solbriller, stråhatt-solskjerm trykket langt nedover ansiktet, pologenser med halsen trukket opp over ansiktet, og til slutt en hettejakke med hetta på satte jeg meg bak rattet og kjørte på besøk.
Tanken min var å være mest mulig diskret og usynlig. Vertinnen mente dog at antrekket antagelig hadde motsatt effekt.
Hun plasserte meg i en godstol på verandaen, forklarte at hun hadde noe tilbehør som ville matche antrekket mitt helt perfekt, og forsvant i retning fjøset med et stort glis. Hun returnerte ikke med håndveske, smykke eller stråhatt – men med en stor ljå! Jeg byttet sporenstreks ut min blomstrede stokk med ljåen og poserte villig.
Det viste seg at en dag på sanatorium-verandaen til Bodil hadde strålende effekt på humøret om ikke annet. Vi satt i retro lenestoler med saueskinn, tullet inn i pledd og myste mot sola mens vi nippet til te.
Sol, finvær og sær humor er ikke å forakte. Planer for mitt nye tilholdssted ble lagt, jeg kunne naturligvis gått for en klassisk eremitt-hule, men en øy av typen lepra-koloni hørtes bedre ut. Vi måtte dog ta hensyn til økonomien min, det er dyrt å kjøpe en øy. Men et minihus på en flåte midt på Tjønna burde være overkommelig. Bodil lovte å komme padlende med mat til meg en gang i uka. Det var litt betryggende.
Ljå er for øvrig det perfekte tilbehøret hvis du skal gi ut svartmetall-plate fant vi ut. Jeg kan ikke spille et eneste instrument, og kan heller ikke synge. Det sistnevnte er for så vidt heller ikke et krav i den sjangeren, så her står vi sterkt føler vi. Vi fikk i hvert fall tatt bilde som kan passe strålende hvis vi noensinne vurderer å gå for en slik karriere på si.
Øynene er fremdeles smale små sprekker omgitt av rødflammet flassende hud, og jeg føler meg stadig som Kittelsen sine illustrasjoner av Pesta. Konklusjonen blir at en god porsjon selvironi og svart humor er like god medisin som alskens kremer og salver. Vi var like stygge da dagen var omme men det føles likevel bedre siden vi hadde ledd på oss noen ekstra smilerynker. Jeg lever fremdeles i håpet om at jeg får opp øyelokkene og har igjen noe hud rundt øynene i morgen.
Hvis ikke booker jeg meg inn på et nytt opphold på Bodils veranda-sanatorium.
Øverst foto av meg og Bodil klar for en karriere som svartmetall-musikere.
