Min første vekkerklokke var en stor, knallgrønn, metall klokke som måtte trekkes opp. Den hadde bjeller på toppen, og sa vitterlig RRRRRRRRINGGG når den ringte.
Da jeg ble litt eldre fikk jeg en moderne plast vekkerklokke som gikk på batteri. Den var skikkelig avansert med både selvlysende visere og pipelyd i stedet for den klassiske ringinga.
Senere ble plast-vekkerklokka byttet ut med mobiltelefonen sin alarm. Nok en gang mer avansert, nå kunne jeg velge hvilken lyd jeg ville våkne til.
For noen år siden arvet jeg en dagslys-vekkerklokke av ei venninne – den simulerer en gradvis soloppgang på soverommet. Når sola liksom er helt oppe får du valget mellom lyder som fuglekvitter, froskekvekking eller sildrende bekk. Mobiltelefonen ble pensjonert som vekkerklokke da denne kom i hus. Jeg liker at jeg våkner gradvis og naturlig i stedet for å brått bli revet ut av søvnen av en høy lyd.
Nylig har jeg fått en alternativ vekking jeg aldri har bedt om. Helt uten bruksanvisning og det er umulig å finne ut av innstillingene.
I dag tidlig våknet jeg av; tripp, tripp, tripp, trippeti-trippeti-tripp – DUNK – tripp, tripp, tripp – HOPP!
Jeg sverger på at pusen Nils kan klokka, men som de fleste katter gjør han som han vil. Nils har funnet ut at han synes det er lurt å vekke meg 40 minutter før alarmen.
Nilsebass har egen kattetrapp som leder opp til soveromsvinduet. I dag tidlig må han ha følt at han var litt sent ute. I stedet for å smyge seg lydløst inn på tassende kattepoter – slik han vanligvis gjør – våknet jeg av det som hørtes ut som galopperende vill sprint opp den trappa, før han hoppet inn gjennom soveromsvinduet og landet med et brak. Deretter trippet bort til senga, hoppet opp, satte seg på brystet mitt, stirret intenst på meg, før han veltet seg over på ryggen, og plasserte to silkebløte poter midt i ansiktet mitt mens han startet motoren og sa prrrrrrrrrrrrr-prrrrrrrrrrrr! Som en slags god morgen hilsen.
Etter å ha gitt meg lett ansiktsmassasje med potene gikk han over til å gni hode, panne og ører mot hånda mi helt til jeg tok hintet og begynte å klø ham. Mine forsøk på å forklare at jeg godt kan tenke meg å få sove de 40 minuttene jeg har igjen av natta ble møtt med en klar beskjed om at jeg bør sette mer pris på vår kvalitetstid sammen.
Pus sin indre klokke vet tydeligvis når den berømmelige klokka mi går fra soloppgang til fuglekvitter, for han reiser seg opp, strekker seg, og går mot soveromsdøra rett før den kvitringa starter. Vi har våre rutiner, Nils tripper pent foran meg ned trappa, han vet nemlig at dagens første oppgave er frokost for pus før matmor går på badet.
Jeg har lenge tenkt at dagslys vekkerklokka er den snilleste og beste måten å bli vekt på. Men jeg må innrømme at selv om Nils er ute litt i tidligste laget så er det unektelig fantastisk å bli vekt med kjærlighet og kos. Det slår både ringing, piping og fuglekvitter, selv om jeg kunne tenkt meg å endre innstillingene på vekkinga hans litt!
Øverst foto av Nils som er klar for leggetid
Etter å ha fått mennesket opp og ut av senga, og inntatt frokost, vel da går Nils gjerne og legger seg igjen – i sin egen seng