I oktober 2000 bodde jeg fremdeles i England. En dag dro jeg bestekompisen min til det lokale krisemottaket for hjemløse og mishandlede dyr; The RSPCA (Royal Society for the prevention of Cruelty to Animals).
De hadde avdelinger for alle slags dyr; hunder, katter, gnagere, fugler, esel – det meste rett og slett. Nesten nederst i katteavdelingen var det en helt svart kattemamma med sine fire små svarte kattunger. En pusefamilie som noen hadde prøvd å kvitte seg med ved å kaste dem fra seg i en container.
straks buret ble åpnet løp den korthårede jente-pusen mot meg, hun VALGTE faktisk meg.
Jeg – som egentlig bare skulle se – tok en avgjørelse på flekken, og adopterte henne og den ene broren hennes. Jeg fikk dem med meg hjem umiddelbart.
De ble kalt Balder og Frøya.
Tre år senere flyttet vi tre fra England til Norge. Det var en lang reise og en stor omveltning både for meg og pusene. Frøya har alltid vært tøff og modig, hun fant seg til rette og slo seg til ro mye raskere enn både Balder og meg. Vi slet litt mer vi to, det tok litt tid.
Jeg reddet livet hennes den dagen for 20 år siden. Siden den gang har Frøya reddet livet mitt mange ganger.
I februar 2014 døde Balder av diabetes. Frøya og jeg ble om mulig enda tettere knyttet sammen etter tapet av broren hennes.
I en alder av 13 ½ år lærte min høyt elskede Frøyapus seg mye nytt. Hun begynte blant annet å bli med meg på sykkel- og sparkturer, på den måten kunne hun bli med meg på jobb i stedet for å være alene hjemme. Da vi begynte å sykle og sparke på jobb sammen var nok høydepunktet for Frøya å tilbringe dagene oppe på takåsene på Dalalåven Atelier med full oversikt over både matmor og kunder.
Frøya har nemlig alltid elsket å klatre. Bratte stiger, høye stillas eller tømmerstokker, – alt kan bestiges i hennes øyne. Jeg glemmer aldri den gangen feieren kom ned fra taket og ga beskjed om at han lot stigen stå igjen, for Frøya satt nemlig igjen oppe på hustaket!
For ikke å snakke om den gangen naboen ringte og ropende kunne fortelle meg at Frøya henger i takrenna! Jeg var ikke hjemme, men jeg kastet meg på sykkelen og raste hjemover for å redde den stakkars pusen. Hun hadde naturligvis komme helskinnet ned innen jeg kom halsende hjem på sykkelen, da spankulerte hun elegant rundt i hagen og lot som ingenting.
Frøya og jeg har opplevd mye sammen, hun er den som alltid er der når jeg kommer hjem. Den som er glad for å se meg når jeg har vært borte. Den som trøster og gir kos når jeg er nede. Den som får meg til å smile og le med sine rare påfunn når hun plutselig finner ut at hun skal jakte på skyggen sin i badekaret eller løpe rundt som en gal med en sprettball i en time på kveldstid selv om hun for lengst har blitt en seniorpus.
Opp gjennom årene har jeg fått utallige julekort adressert til Inga Dalsegg og Frøyapus.
Frøya får til og med egne julegaver fra venner og familie, og bursdagen hennes har blitt feiret med stil de siste årene. Det har vært gjester, bordpynt, sølvbestikk, kleskode, og naturlig nok en bedre fiskemiddag og kake. Når det gjelder mat har hun vært en fabelaktig samboer. Vi to har alltid vært enige om at det bør være fisk til middag minst 3 ganger i uka, at ost er det beste pålegget, og at yoghurt er perfekt snacks. De siste 2 åra har vi hatt Tom som samboer, han har bare måttet lære at det er vi damene som bestemmer menyen.
Frøya hadde egen stol ved matbordet, og hun møtte opp presis til et hvert måltid. Hun satt alltid ved min høyre side, innimellom kom det et dask fra en silkebløt pote på arma mi, helt til jeg tok hintet. Det kunne være et ønske om en godbit, eller bare et ønske om kos. Hun var utrolig kjapp, så hver gang jeg snudde hodet for å se på henne var alle fire potene brått nede på stolen igjen.
20 år i tykt og tynt. Opp- og nedturer med Frøyapus som et stabilt holdepunkt i livet mitt. Nesten halve livet mitt. Nå er hun borte.
Mandag 21.desember sovnet hun malende inn på skulderen min.
Hun var ikke frisk lengre, og hadde rast ned i vekt de siste ukene. Hun begynte å sulte seg da jeg ble innlagt på sykehuset, hun taklet det rett og slett ikke. Til tross for at hun ble lokket med alt av favorittmat og kattegodteri så ville hun ikke spise. Da jeg kom hjem var hun bare skinn og bein. Jeg hadde også lengtet meg syk etter Frøyapusen min mens jeg lå på Ullevål Sykehus, så jeg skjønner henne godt. Det er vondt å savne.
Den siste natten krøp hun ned i åpningen mellom hodeputene til meg og samboer Tom, da lå hun i midten, omgitt av all verdens oppmerksomhet og sa prrrrrrrr-prrrrrrrrr.
Jeg sørger tungt fremdeles. Dette må være tidenes verste julegave. Hvem hadde vel skulle trodd at jeg kom til å savne lyden av en evig leken pusefrøken som smidig og elegant plukker ned juletrepynt for så å frese rundt på stuegulvet som en sort hvirvelvind med sitt utvalgte trofe etterpå? Jeg sa til meg selv i mange år at hun kommer til å slutte med det der når hun blir eldre, men den gang ei. Vi har nok alltid vært lekne til sinns begge to til tross for alderen.
Frøya var utrolig flink til å trøste, både når jeg har vært syk – slik som nå – og når jeg har vært trist og lei meg. Jeg glemmer aldri en natt der jeg lå og vred meg søvnløs, jeg var deprimert. Hodet var fullt av negative og vonde tanker, jeg fikk ikke fred eller ro. Så kom det en liten snute og dyttet forsiktig borti ansiktet mitt. Frøya smøg seg tett inntil meg, malte for full guffe, og la de myke potene sine over armene mine, som for å trøste, gi meg en klem og holde meg i ro. Da sovnet jeg endelig.
Nå er katteleker, kosepledd og matskåler pakket vekk. Jeg går fremdeles i ring rundt der matskåla hører hjemme – det føles som et stort gapende hull. Noe mangler der.
For første gang på 20 år er det ingen katt som vil kose straks jeg setter meg ned, eller stå og henge lenge på dørstokken med vibrerende snute og værhår og vurdere om hun skal ut eller ei.
Nå hviler hun under syrinen i hagen, der Balder har ligget i 6 år.
Hvis det finnes noen evige jaktmarker for pusekatter håper jeg inderlig de har masse kokt fisk, kylling, ost, yoghurt naturell, varmekabler, gode ulltepper, vedovn, noen som liker å børste puser, og en solfylt blomsterhage hun kan ligge i.
Takk for 20 fantastiske år min elskede Frøya.
