Nei det går ikke, det er jeg for gammel til.
Å nei, en slik kan jeg ikke ha, jeg er for gammel til det vet du.
Nei, det vil jeg ikke prøve, det er nok best å gjøre det slik jeg alltid har gjort, jeg er for gammel til noe annet må vite.
De fleste av oss har nok hørt slike utsagn som dette.
Alder er en merkelig greie.
I min barndoms univers var alle som var gamle nok til å kunne være besteforeldre eller oldeforeldre gamle mennesker.
Jeg levde i den tro at ingen bestemødre eller oldemødre hadde noen ønsker om å gjøre annet enn å strikke, lage mat og holde på med hagearbeid. Variasjonene innenfor dette var minimale i min barndoms univers, – jeg hadde for eksempel en gammeltante som foretrakk hekling fremfor strikking og en bestemor som var mer ivrig med potteplanter enn med hagearbeid. Men større sprik var det altså ikke. I tillegg hadde alle gamle damer krøller, og de satt med hårruller i håret innimellom. De gamle mennene i min barndoms univers likte å holde på med ved, bærplukking, bil og å legge kabal. Kryssord var noe alle gamle mennesker likte uansett kjønn. Mannfolkene brukte gjerne bukseseler og helsetrøye, de gikk aldri ut uten hatt, og på fjelltur var de iført nikkers. Min ene bestefar var alltid solbrun midt på leggene og fra albuene og ned. Han var nemlig en ivrig bærplukker og tilbragte utallige timer på fjellet iført støvler og nikkers, og med opprullede skjorteermer.
Jeg har nå innsett at jeg ifølge reglene i min barndoms univers har blitt en slik gammel dame. Teoretisk sett kunne jeg nemlig ha blitt gammeltante for flere år siden. Til tross for dette verken strikker eller hekler jeg, jeg er mindre begeistret for hagearbeid, kryssord løser jeg kun når jeg er på hytta, – men jeg liker å lage mat da. I tillegg synes jeg ikke at foreldrene mine er gamle selv om de er i 60-årene. Pappa er riktignok over middels ivrig med bærplukking og ved, men dog… De er aktive og reiser på ferieturer til nye spennende steder jevnlig. Det hender riktignok at jeg må hjelpe dem med et eller annet teknisk, men de er milevis unna slik jeg husker mine egne oldeforeldre.
Jeg fortalte min farmor nylig at jeg skal besøke familie i Seattle i USA i sommer. Huff og huff sa hun, hun kunne ikke forstå at vi ville ut og reise slik. Lange turer til andre land der det ikke gikk an å forstå hva folk sa! Nei hun var glad hun slapp noen amerikareise. Ikke det, hun reiste da litt som ung, for hun tok da «Ørabussen» av og til. (For de som ikke er lokale var dette bussen til sentrum i kommunen, en busstur på omtrent 2 mil.)
En ting er at man nok eldes litt annerledes nå enn før. I tillegg er det også utrolig stor forskjell på hvordan folk takler det å bli eldre. Jeg glemmer aldri den gangen jeg inviterte noen slektninger til et familieselskap og fikk til svar at «vi kommer hvis vi fremdeles er i live» – dette ble sagt på en pessimistisk måte, men av helt friske mennesker. Jeg kjenner i tillegg flere som nekter å prøve noe nytt eller gjøre noe på en annen måte etter en viss alder, de skylder i stedet på at det er vanskelig å lære noe når man har ikke er ung lengre. Dette er slike som unngår å sette seg inn i alt som er litt annerledes og får litt panikk hvis de en dag må forholde seg til en ny fjernkontroll på tv-en. Det er så mye tryggere hvis alt er slik det alltid har vært.
I går hadde jeg et utrolig koselig besøk her på Dalalåven Atelier, en trivelig og blid kar som heter John kom innom. John er en sprek og sprudlende fyr fra nabokommunen Meldal. Han er hobbykunstner, han liker å eksperimentere og prøve nye ting, og han er engasjert og nysgjerrig.
Og den godeste John er hele 92 år.
Jeg kan ikke la være å la meg imponere! Mannen er i uforskammet bra form, han bruker ikke en gang stokk, han kjører bil selv uten problemer, kler seg ungdommelig, og synet er det heller ikke noe i veien med. I går kom John innom med et maleri han hadde malt. Han hadde malt et portrett av meg som jeg fikk i gave. Dette var første gangen han prøvde seg på å male portrett, – for det var jo artig å prøve noe nytt som han sier. Så drar han frem en mobiltelefon fra lomma, og nei, – vi snakker ikke om en gammel modell med knapper, – John har naturligvis en fancy ny mobil. Og han taster og sveiper ivrig for å vise meg foto av mange andre maleri han har malt. Maleri med så forskjellig stil og uttrykk at det er vanskelig å tro at samme personen har malt dem. For det er jo artig å eksperimentere litt mener han. Jeg har for øvrig sett folk i 40-årene slite mer med å bruke mobiltelefonen sin enn det han gjør. Mannen er i tillegg på Facebook tro det eller ei!
Det er rett og slett bare herlig å se noen i 90-årene som er så aktive, nysgjerrige på livet, og langt fra satt i måten de gjør ting på.
Hvis jeg blir 92 år håper jeg inderlig at jeg blir slik som John!
Bildet øverst i bloggen er av min farmor med tante foran seg, oldemor, og så min gammeltante med kaktusen i hendene. Bildet er fra 1969 og et typisk eksempel på hvordan alle gamle damer så ut i min barndoms univers