I min barndom var det kun lov å spise godteri på lørdager.
Jeg husker godt hvordan jeg og min tvillingsøster Elin lekte ute, og så dro hjem for å spørre om vi kunne få noe godt, siden nabobarna hadde godteri.
Våre foreldre ga oss da valget mellom rå kålrot eller rå gulrot.
Jeg valgte kålrot.
Vi fikk forklart at vi var veldig heldige som ikke fikk godteri hver dag, slik at vi slapp at Karius og Baktus bygde hus i tennene våre.
Når vi pusset tenner morgen og kveld sang mamma og pappa alltid Tannpussevisa;
Det blir ikke hull i en tann som er ren
For tennene de pusser vi jo en etter en
Og godteri spiser vi bare til fest
Sånn en gang i uka er best
Det er flaut
Det er flaut
Det er flaut, flaut, flaut
Å bare kunne tygge graut!
Vi barna kom hjem fra skolen før de voksne var ferdige på jobb, og det hendte at vi romsterte i skuffer og skap etter noe godt. Det gikk mye i rå spaghetti, men innimellom var det mer fornuftige valg som Kornmo-kjeks med ost.
Det var aldri godteri i huset, slik bortsett fra det lørdagsgodtet vi fikk servert til barne-TV på lørdager kl 18 – etter at vi hadde spist brødskiver til kveldsmat. Det var med andre ord ingen sjanse for at vi kunne snuble over en pose drops eller smågodt.
Da Elin og jeg var i 8-9 års alderen lærte vi noen triks av storesøster, blant annet å duppe en finger i åpnede pakker med gelepulver for å så slikke av. Dette var ulovlig snoking så her var det viktig å skjule sine spor. Vi turte aldri åpne en pakke med noe fristende – det ville ha blitt oppdaget – så her gjaldt det å bare ta bittelitt, og ikke for ofte.
Kokesjokolade var en stor fristelse, men vi visste godt at vi ikke kunne ta for mye av den, da den var innkjøpt for kakebaking eller julebakst. Løsningen ble å bruke potetskrelleren til å høvle av noen fine strimler.
Nå som voksen er jeg rimelig sikker på at mamma så sporene av snokingen vår.
Da vi ble eldre ble vi langt mer vågale. Mamma hamstret inn kokesjokolade til julebaksten, og gjemte den umiddelbart for å unngå svinn. Vi ga ikke opp så lett, så vi romsterte rundt på kjøkkenet for å finne ut hvor hun hadde gjemt den.
På dette stadiet var vi såpass store at vi ikke nøyde oss med å skrelle av litt med en potetskreller, nå forsvant det hele biter eller rader. Det året hun gjemte kokesjokoladen i en suppeterrin fant hun den ikke igjen selv heller før uti januar.
Jeg og Elin var tenåringer første gangen vi våget å kjøpe oss godteri enda det ikke var lørdag. Det handlet ikke om at vi ikke hadde penger, det handlet om at vi var opplærte til at godteri spiser man bare til fest, slik en gang i uka er best som de sier i sangen.
Nå var det ikke slik at vi kun levde på kålrot og gulrot altså. Av og til fikk vi lov til å lage oss eggedosis – men det var naturligvis heller ikke hverdagskost.
Jeg er fremdeles svak for kokesjokolade, men jeg har lært av mamma. Jeg gjemmer den for meg selv slik at den ikke forsvinner før jeg trenger den.
Jeg vet ikke om det er Tannpussevisa eller Karius og Baktus som skal ha æren, men jeg har enda aldri hatt hull i tennene.
Øverst et foto fra 1976, da vi var så små at vi var fornøyd med å åpenlyst snike til oss brødskiver med leverpostei mens mormor smurte på