Selv om man driver enkeltmannsforetak som kunstner behøver ikke det bety at man kun står ensom og alene på jobb hver dag.
Jeg føler jeg trygt kan påstå at jeg har rimelig varierte arbeidsdager, – det er nemlig ikke slik at jeg kun står og maler hver dag, i tillegg til å skrive denne bloggen her omtrent en gang i uka.
Det er naturligvis en del kontorarbeid og kontakt med journalister. Regnskapet har jeg heldigvis satt bort til andre. Et sted må grensen gå.
Skal jeg se tilbake på de siste par ukene har jobben min inkludert alt fra jobbing med å først få ideer til, og så utvikle nye produkter, ha stand på Rindalsmessa, – med alt det fører med seg av rigging og noenlunde kontroll over eget varelager, – gresskarskjæring, portrettegning, ta i mot en modell på 92 år med familiemedlemmer, for fotografering av hender til maleribestilling, jobbing med topphemmelig oppdrag for Drømmestipendet. Sistnevnte har inkludert mye planlegging, logistikk, kommunikasjon med forskjellige aktører innen tegneseriemiljøet her til lands og en god porsjon hvite løgner, og senest i dag var jeg på jakt etter slipsmodell.
En av fordelene med å drive for seg selv er at man kan ta en pause for mer private gjøremål når det trengs. I dag fikk jeg besøk av en tv-reparatør, noe som betydde en rask tur hjemom. Da fikk jeg også hentet posten tidligere enn vanlig, noe som førte til stor jubel, der lå det nemlig en pakke med det aller første Inga-kunstslipset. Jeg har ventet lenge på dette, og i gledesrusen over å endelig ha mottatt pakken måtte jeg naturligvis få se slipset i bruk, tv-mannen hadde dessverre ingen skjorte på seg, han var iført genser med Expert-logo.
Da var det ikke annet å gjøre enn å ta turen innom diverse arbeidsplasser på Rindal sentrum for å lete etter mannfolk iført skjorte.
Hos Rindal Sparebank var det uvanlig folketomt, det var visst noen møter på gang der. Men min kjære Tante Vigdis var på jobb og tok umiddelbart oppdraget på alvor, – noe som resulterte i at en mannlig ansatt i banken fikk telefon fra skranken med spørsmålet «Har du på deg skjorte? Vi sender en kunde opp til deg»
Skjorte hadde han, men han var kanskje ikke helt forberedt på at noen skulle ankomme iført malingsklær med et silkeslips i hånda og be ham være modell. Slipset ble godkjent, dommen var at det var godt å knyte og passet godt til de med lang rygg, men skjorta var for blårutete til at det helt fungerte slik estetisk sett.
Neste stopp ble kommunehuset, der var den stødige skjortebrukende ordføreren bortreist kunne resepsjonisten fortelle. Men hun ble med på en runde innom diverse kontor for å jakte på en mann iført skjorte. Vi fant en som med glede testet slipset, – selv om skjorta hans var alt for lilla til at han fungerte som foto-objekt.
Min egen far bruker alltid skjorte, men han var naturligvis også bortreist i noen dager.
Det var med andre ord skuffende få menn å finne iført skjorte på en vanlig onsdag i Rindal sentrum, – noe som førte til at jeg rett og slett måtte tilkalle en.
En tekstmelding til en av de trofaste lokale journalistene som jeg vet alltid er velkledd ga umiddelbare resultater. Han svarte at han aldri hadde blitt bedt om å være modell før, så dette måtte han jo bare slå til på, og ankom nybarbert iført hvit skjorte på meget kort tid.
Utrolig hva man kan få ordnet når man har et godt nettverk!
Når dere leser dette er det topphemmelige oppdraget ikke hemmelig lengre. Så da kan jeg også fortelle at neste uke skal jeg ha to arbeidsdager i Oslo med en meget talentfull kunstner på 16 år. Idun Røen fra Surnadal ble tildelt Drømmestipendet for sin kunst i juni, – og nå vil vi som jobber for Drømmestipendet gi henne en Tegneserie-Drømmedag. Så da får jeg gleden av å være med på Serieteket (et tegneserie-bibliotek), møte tegneserietegnere, besøke Nemi-redaksjonen, være med å handle på store butikker for både tegneserier og tegneserie-tegneutstyr. Det blir helt klart også noen litt annerledes arbeidsdager!