Vi har hatt 16 1/2 år sammen i tykt og tynt, med opp- og nedturer

I oktober 2000 bodde jeg fremdeles i England. En dag dro jeg og en venn til det lokale krisemottaket for hjemløse og mishandlede dyr, – The RSPCA (Royal Society for the prevention of Cruelty to Animals).
Der hadde de avdelinger for både hunder, katter, gnagere, fugler og esel, – det meste rett og slett. Nesten nederst i katteavdelingen var det en helt svart kattemamma med fire små svarte kattunger. En pusefamilie som noen hadde prøvd å kvitte seg med ved å kaste de fra seg i en container.
Jeg greide ikke å forlate dette stedet uten å hjelpe noen av alle disse dyrene. Der og da ble avgjørelsen tatt, jeg adopterte to av de små svarte kattungene, – en gutt og en jente. De ble med meg hjem samme dag og fikk navnene Balder og Frøya.

Tre år senere flyttet vi tre fra England til Norge. Det var en lang reise og en stor omveltning både for meg og pusene. Frøya har alltid vært tøff og modig, hun fant seg til rette og slo seg til ro mye raskere enn både Balder og meg. Vi slet litt mer vi to, det tok litt tid.

I februar 2014 døde Balder av diabetes. Frøya og jeg ble om mulig enda tettere knyttet sammen etter tapet av broren hennes.
I en alder av 13 ½ år lærte min høyt elskede Frøyapus seg mye nytt. Hun begynte blant annet å bli med meg på sykkel- og sparkturer, slik kunne hun bli med meg på jobb i stedet for å være alene hjemme.

Frøya har alltid elsket å klatre, bratte stiger, høye stillas eller tømmerstokker, – alt kan bestiges i hennes øyne. Jeg glemmer aldri den gangen feieren kom ned fra taket og ga beskjed om at han lot stigen stå igjen, for Frøya satt nemlig igjen oppe på hustaket!
Da vi begynte å sykle på jobb sammen var nok høydepunktet for Frøya å tilbringe dagene oppe på takåsene på Dalalåven Atelier med full oversikt over både matmor og kunder.

Frøya og jeg har opplevd mye sammen, hun er den som alltid er der når jeg kommer hjem. Den som er glad for å se meg når jeg har vært borte. Den som trøster og gir kos når jeg er nede. Den som får meg til å smile og le med sine rare påfunn når hun plutselig finner ut at hun skal jakte på skyggen sin i badekaret eller løpe rundt som en gal med en sprettball i en time på kveldstid. Det har vært 16 ½ år i tykt og tynt, opp- og nedturer med Frøyapus som et stabilt holdepunkt i livet mitt.

Hun er en slik pus som vil være med på alt. Frøya sitter gjerne på skulderen både når jeg pusser tenner, måker snø eller står på atelieret og maler. Hun hopper opp i fanget mitt hver gang hun får muligheten. Og får hun ikke nok kos løper hun rundt og i mellom beina mine helt til jeg bare må stoppe opp og gi henne den oppmerksomheten hun vil ha.

Nå er min høyt elskede Frøya en seniorpus, de siste dagene har hun hatt flere symptom på at hun ikke er frisk.

Jeg ble redd, jeg fryktet alvorlig sykdom og død. Jeg begynte å gråte da jeg ringte dyrlegen for å bestille time i går. For å være ærlig så ble det ganske mye gråting i går. Tanken på det tomrommet Frøya vil etterlate seg føltes uutholdelig

I natt sovnet jeg til lyden av Frøyas jevne motordur-høye maling ved min side, Hun liker å sove med hodet på skulderen min og kroppen utstrakt så langt som mulig tett inntil min. Jeg fant trøst i lyden og varmen fra henne samtidig som jeg visste at jeg gikk en urolig natt i møte. Jeg har prøvd å forberede meg mentalt på det som muligens ville skje.

Så i går og i dag ble Frøya fotografert langt mer enn vanlig, hun fikk den aller beste maten, og enorme mengder kos.
Her er det snø og tele nå, våren kommer ikke til Rindal så tidlig som i mars. Frøya må naturligvis få sitt siste hvilested ved siden av Balder under syrinen i hagen min. Men noen grav får man ikke laget på en stund. Basert på vonde erfaringer med samme problem da Balder gikk bort ville jeg nå være forberedt, så jeg bestilte plass i fryser til kroppen hennes frem til våren.
I dag tidlig ble det vannfast mascara i stedet for den vanlige. 2 pakker med Kleenex havnet også i veska.

For å gjøre dagens biltur best mulig for oss begge fikk hun sitte i sykkelkurven sin i stedet for i buret. I kurven har hun full oversikt og kan se hva som foregår, så for aller første gang hadde vi en biltur helt uten høylytt og konstant jamring.

Dyrlegen tok mange prøver og hun ble undersøkt grundig. Konklusjonen var heldigvis at Frøya er i ekstremt god form for sin alder. Blodsukker, kolesterol, nyrer og mye mer var helt perfekt. I tillegg var hun en eksemplarisk pasient som satt helt i ro mens de tok blodprøver. Det er mulig hun har stoffskifteproblemer, så nå må vi bare vente på svar på de siste prøvene. Enn så lenge tar vi en dag om gangen.

Heldigvis ble dagens biltur ikke vår siste sammen. Heldigvis fikk jeg mulighet til å handle mer kattemat.
Og heldigvis har jeg nå en pus som ligger delvis oppå tastaturet og «hjelper meg» med å skrive denne bloggen mens hun sier prrrrrrrrrrrrrrrrrrrr-prrrrrrrrrrrrrrrrrrrr. Innimellom kikker hun opp på meg og glipper med de store grønne øynene sine men hun øker volumet på malingen sin litt til.
Heldigvis skal jeg også i morgen få spise frokost sammen med en pus som sitter på stolen ved siden av meg og innimellom klapper meg på armen med en silkebløt pote som et hint om at hun også gjerne vil smake litt.
Heldigvis er vi fremdeles to stk som elsker fisk her i huset, det er mulig vi blir enige om at det blir fisk til middag hver dag en stund fremover.
Vi skal nyte alle små hverdagsgleder sammen enn så lenge.