
Jula 2022 ønsket jeg meg vedklyver. For å være sikker på at jeg fikk ønsket mitt oppfylt erklærte jeg at dette julegaveønsket var på vegne av både meg selv og pappa – som felles julegave til oss to til bruk på hytta.
Jeg ble hoppende glad da vi fikk den, men bittelitt skuffet da mamma nektet meg å teste den på stuegulvet juleaften. Man skulle ha trodd at giveren av gaven ville gå med på en liten prøvekjøring? Men mamma satte ned foten der. Jeg fikk beskjed om å vente til våren.
Da våren kom lå jeg på sykehus. Jeg fikk dermed ikke noen glede av denne fantastiske gaven.
Pappa for sin del kunne styre sin entusiasme, han trives godt med øks og huggestabbe.
Jeg for min del liker å være selvhjulpen, men jeg synes den øksa er litt skummel. Jeg mistenker også at det er litt sent å bli proff med øks og huggestabbe hvis man tester for aller første gang i en alder av 49 år. Jeg ser levende for meg at det raskt ville blitt behov for ambulansehelikopter der oppe på hytta hvis jeg skulle ha slått meg løs med den øksa.
Det finnes mange forskjellige påsketradisjoner. For pappa er nok den viktigste påsketradisjonen klyving av ved oppe på hytta. Jeg innser nå i voksen alder at mens jeg som barn forbandt påska med hytteturer som bestod av påskekrim, appelsin og kakao i solveggen så handlet pappa sin påske alltid mest om å klyve ved og å måke snø. Lyden av øksehugg i bakgrunnen er faktisk en del av påska for min del – uten at jeg har innsett det.
Vel i år hadde jeg da altså store intensjoner om å delta i dette påskeritualet. Pappa kan jo ikke forsyne hytta med ved på egen hånd til evig tid, det er på tide at jeg bidrar.
Jeg har som sagt null erfaring med øks, men til og med jeg kunne se at dette utstyret ikke var dimensjonert for de største vedkubbene vi hadde. Samtidig følte jeg at pappa undervurderte både meg og utstyret litt da han pekte på de minste småkvistene og sa at de kunne jo jeg ta.
Jeg lærte rimelig raskt at vedklyveren absolutt ikke var designet for de mest krokete fjellbjørkene. Det er mulig ikke noe utstyr i verden er perfekt designet for klyving av korketrekker-krokete fjellbjørker, Etter litt prøving og feiling fikk jeg dog tak på teknikken. Det kom et spontant og høylytt jubelrop da jeg greide å klyve den første skikkelig store vedkubben. Enkelte kubber var seige, krokete og fulle av kvister – ikke helt ideelle, men samtidig fikk jeg en fantastisk mestringsfølelse når jeg greide det!
Jeg ble litt hekta, etter hvert kom det jevnlige brøl og jubelrop fra hyttas vedklyve-avdeling, det har helt klart aldri skjedd før. Da mamma kom for å erklære at nå startet Påskelabyrinten straks, så hun foreslo at vi to vedklyverne få ta oss en tepause – vel da innså jeg at jeg hadde blitt hekta. Jeg svarte nemlig umiddelbart;
– nei takk, vedklyving er mer gøy!
Det var ikke ment til forkleinelse for Påskelabyrinten, den har alltid vært fast innslag på radioen i påska hos oss. Men når jeg endelig hadde fått tak på denne vedklyve-teknikken kunne jeg da virkelig ikke ta pause?
Hvem hadde vel trodd at det kan være så gøy å klyve ved? Slapp å fryse gjorde jeg også, jeg som starta med stillongs og fleece-jakke endte opp i knebukse og t-skjorte. Veden varmer som kjent flere ganger.
Øvest; foto av meg og pappa i aksjon

