HELT elektrisk

https://ingadalsegg.com/wp-content/uploads/2021/03/2021-03-17-10.10.23-scaled.jpg

Av og til er man i en situasjon der stemningen blir helt elektrisk.
Situasjonen er ladet.
Et blikk kan være nok.
Det er som om det slår gnister. Som om du er limt fast.
Jeg hadde en slik dag i går.
Vel – slik rent bortsett fra at det ikke var som om det slo gnister. Det var mer eksplosjonsartet.

Det sa faktisk bare PANG.

Så stod vi der da – og var forvirret.

Alle sammen.

Det var nemlig ikke bare meg og en til. Vi var hele ni stykker. Ingen av oss skjønte hva det høye smellet var. I hvert fall ikke i begynnelsen.
Saken er den at jeg for tiden vikarierer som kunstlærer på Kulturskolen. I går skulle de unge kunstnerspirene forvandle papp-esker til kreative skulpturer. Limpistolene ble flittig brukt i mange timer.
En stund etter det øredøvende braket av et smell oppdaget jeg at limpistolene hadde blitt kalde, de virket ikke lengre. Jeg innså at smellet hadde vært en sikring som røyk.
Etter å ha testet 4 andre stikkontakter i samme rom innså jeg at her var alt på samme kurs. Vi måtte ut og jakte på annen strømforsyning. Jeg hadde tross alt enda 1 ½ time igjen med kunstelever.
Ny stikkontakt ble funnet, en limpistol ble plugget inn, en elev kastet seg rundt og begynte å montere sin konstruksjon.
A-ha tenkte kunstlærer-vikar Inga. Årsaken til feilen er sikkert alt bygningsarbeidet her på huset, det var sikkert bare en teknisk feil. La oss plugge inn en limpistol til slik at flere elever får fortsette jobbinga.
BANG sa det, mens lynet sto ut av stikkontakten! Undertegnede og kunsteleven ved siden henne satt som sjokkerte og paralyserte, mens de resterende elevene hylte og lo om hverandre.
Vel, vel, vi kunne jo ikke gi oss så lett. Jeg har jo ikke akkurat noe fagbrev som elektriker, men tenkte optimistisk hvis alt utstyret hadde virket feilfritt frem til nå er det sikkert ikke min feil. – Kom igjen folkens, vi finner oss et annet rom! ropte jeg entusiastisk.
Det var som en reprise. Det samme gjentok seg. En limpistol fungerte fint, en elev kom i gang. Da jeg skulle til å plugge inn limpistol nr 2 – denne gangen i en annen stikkontakt i motsatt ende av rommet – roper en av elevene; Inga du må ikke holde i metall mens du plugger den inn – slipp nøklene!
Hun var nok inne på noe – for det samme skjedde nok en gang. Både smellet og lynet var tilbake.
Vel, etter å ha slått ut 4 sikringer var det egentlig bare å innse at slaget var tapt. Etter å ha tenkt på saken innså jeg også at disse limpistolene er rundt 20 år gamle. Det er faktisk mulig at det kan ha oppstått en teknisk svikt på den ene mens den var i bruk.

Etter å ha dekt de fleste flater, mitt eget hår, og fingrene til rimelig mange elever med limpistol-lim var det altså bare å finne andre kreative løsninger resten av kvelden. Om ikke annet hadde vi fremdeles lys – her var det bare å se positivt på det.
Vi kom oss gjennom timen, elevene dro og jeg skulle ha et digitalt kurs umiddelbart etterpå.
Siden det ikke fantes en eneste fungerende stikkontakt igjen på 2 av byggets rom flyttet jeg meg på et 3.klasserom og fikk slått på datamaskina, logget meg på Zoom og startet kurset.
Etter 20 minutter eller der omkring ble hele rommet mørklagt…. HALLOOOOOO – ER DET MULIG?!? ropte jeg høyt til meg selv.
Denne gangen var det ingen limpistol som hadde skylda – det viste seg at jeg hadde funnet et klasserom med sensor på belysningen. Jeg kunne altså ikke sitte i ro og delta på digitalt kurs, jeg måtte faktisk opp og bevege meg litt innimellom for å beholde lyset på…

For noen år siden skulle jeg fikse støpselet på en elektrisk gressklipper – i regnværet MENS ledningen var koblet i. Den gangen endte det med at ambulansen kom.

Har jeg lært noe?

Jeg er usikker. Men jeg kan i hvert fall konkludere med at det er like greit at jeg aldri vurderte å bli elektriker!

øverst foto av meg selv med limpistol