Henlagt cold case endelig løst!

https://ingadalsegg.com/wp-content/uploads/2024/07/Nye-og-gamle-briller.jpg

Jeg er egentlig ganske organisert. Jeg er flink til å planlegge og liker å ha oversikt. Men innimellom går det litt raskt i svingene, og alt blir kaos. Det føles litt som om sikringene i hjernen min ryker, og jeg har brått null oversikt.

I februar rota jeg bort lesebrillene mine.
Etter å ha saumfart veska, pulten, godstolen og alle andre logiske steder ble søk-området utvidet.
Nå ble det lett i hele huset, over alt på atelieret, og i bilen, selv om jeg absolutt ikke trenger lesebriller når jeg kjører. Etter hvert begynte jeg å ringe alle steder jeg hadde vært den dagen, fremdeles uten resultat.

Til tross for at jeg er 49 år innså jeg at jeg trengte hjelp. Mamman min er fabelaktig flink til å lete. Når alle vi andre har gitt opp er det bare å sende inn mamma. Hun er som en sporhund. I løpet av få minutter har hun funnet det vi andre har lett etter i flere døgn.

Jeg følte meg trygg på at nå var problemet løst. Mamma fikk frie tøyler, og jeg observerte henne til og med sjekke kjøleskap og fryser. Pappa på sin side saumfarte bilen som om han var en toller på jakt etter smuglergods, før han og jeg sammen fulgte reiseruta fra den aktuelle dagen og lette i snøen alle steder jeg hadde parkert.
Men brillene var og ble borte.

Etter en uke kapitulerte jeg og dro til optikeren. Det var litt surt å måtte betale for ny innfatning i tillegg til nye glass. Men om ikke annet ble jeg strålende fornøyd over å få et nydelig mosegrønt brilleetui. Grønt er både finere og mye lettere å finne enn svart, så det var en bonus.

Innimellom har jeg spekulert på hvor de brillene ble av. Men jeg har slått meg til ro med at de er borte for godt. Det er bare bortkastet energi å tenke på slikt jeg aldri vil få svaret på. Saken ble altså henlagt.

Som alle som liker krim og spenning vet kan nye spor føre til at henlagte saker blir gjenopptatt. Jeg var sikker på at dette ville forbli et uløst mysterium. Men den gang ei. I motsetning til Kripos har ikke familien Dalsegg en egen cold-case enhet som etterforsker mistenkelige savnet-saker. I dette tilfellet hadde jeg uansett ikke trengt dem, for bevisets stilling etterlot ingen tvil om hvem synderen var.

En gang i året har jeg en storstilt ryddeaksjon på Dalalåven atelier i forbindelse med den årlige sommerutstillinga.
På slutten av årets ryddesjau lå jeg på kne på gulvet og kikket bak pulten. Nå gjensto kun gulvvask. Den gamle hjemmesnekrede pulten er lav, og umulig å få støvsugeren under, men jeg så at det var noe der. Jeg flyttet litt på det tunge møbelet, hentet en lommelykt, la meg langflat og strakk armen under, og der dukket en svart klumpete sak frem.

Det tok noen sekunder før jeg forstod hva jeg hadde funnet. Her hadde jeg gravd i snø, ringt et lass butikker, lett høyt og lavt, etterlyst på sosiale medier, mast til meg en krise-time hos optiker, og så lå altså lesebrillene i etuiet sitt under arbeidspulten på atelieret hele tida!
Det er jo hoderystende pinlig! Jeg legger meg langflat og innrømmer at jeg er ganske håpløs.

På den positive siden har jeg nå reserve-innfatning slik at jeg kan lage meg krise-briller eller hytte-briller.

Også er det godt å kunne bli mobbet for noe nytt, jeg blir nemlig fremdeles påmint at jeg glemte passet mitt da jeg skulle fly utenlands høsten 1996.
Nå må jeg regne med å få høre at hva enn jeg leter etter så ligger det antagelig under pulten min.

Øverst; Foto av de nye og de gamle brillene etter at mysteriet ble løst